Nå har jeg satt igang nok en runde med NAV, men denne gangen er jeg faktisk positiv til det hele. Jeg har, siden jeg var rundt tolv år gammel, hatt min egen handikaptilpasset bil. I 1995 fikk jeg min andre bil, en Volkswagen Caravelle som det ikke var stort annet enn problemer med, men som jeg likevel måtte leve med. Det er ikke bare-bare å skulle drifte en bil med kjent produksjonsfeil når eneste inntekt er trygd, men siden det ikke er et argument som er godt nok for Folketrygden måtte jeg leve med skyhøye verkstedregninger frem til 2007, da bilen omsider ble tolv år og avskiltet. Siden jeg har erfaring med at man må være tidlig ute i alle tilfeller som involverer en offentlig papirmølle av noe slag, ble søknad om ny bil sendt inn i første halvdel av 2006. 2006 gikk. 2007 kom – og etter mye frem og tilbake ba jeg Folketrygden om å stoppe behandlingen av den nye bilsøknaden min. Grunnen var rett og slett at jeg ikke forsto hvordan jeg skulle klare lignende utgifter som tidligere til bil, samtidig som et flytte, og dessuten måtte da en fantastisk by som Trondheim ha et tilfredsstillende kollektivtransport-tilbud? “Joda, vi kjenner vel alle til Team Trafikk“, sa hun med en oppgitt mine.

Etter å ha bodd i Trondheim i 1,5 år har jeg innsett at kollektivtransporten her i byen slett ikke er for rullestolbrukere – iallfall ikke om den samme rullestolbrukeren må være på et bestemt sted, til en bestemt tid. Jeg trenger en bil, en bil som både trygt og komfortabelt kan frakte meg fra A til B. Det hadde vært utrolig fint å kunne ta en tur ut av byen, kanskje hjem, kanskje til “svigerforeldrene” mine, uten å måtte belage meg på nakkesmerter og hodepine i en uke etterpå. Jeg hadde også satt veldig stor pris på å kunne ta en tur inn til byen, uten å bli motløs av å kikke ut av vindu, og innse at det slett ikke er vær til å stå ute og vente på en buss som trolig aldri kommer – vel, iallfall ikke en med rampe.

Beklageligvis har jeg den elendige egenskapen at jeg utsetter ting jeg ser kan bli potensielt vanskelige, og dermed har jeg utsatt å kontakte NAV for å sette igang en ny søknadsprosess, til tross for at jeg vet at.. vel, Rom ikke ble bygd på én dag. Mon tro om det var NAV som stod bak? Nå tilsier all logikk at det bør være mulig å lete frem den søknaden jeg opprinnelig hadde inne i 2006/2007, siden NAV er sånn noenlunde sentralisert, så jeg har bedt min nye saksbehandler om å se om dette lar seg gjøre. Situasjonen min har ikke forandret seg siden jeg søkte om bil sist, annet enn at jeg velger å sløyfe firhjulstrekk – siden det må dokumenteres nøye at det er nødvendig, og det blir nok en flaskehals som vil forsinke saksgangen. På torsdag skal jeg ringe NAV igjen! La oss håpe at dette går lett og hurtig, og at det blir ny bil på meg om ikke altfor lenge – det hadde gjort livet så uendelig mye lettere.

Siden Bodil ligger hjemme med relativt nyoperert fot, og vi ikke har sett hverandre på over en uke, bestemte vi oss igår for å ta en tur på café¹. I tillegg er Ingmar, som er Bodils elskebass, i byen – og vi har på en måte startet opp en slags dobbeltdate-tradisjon når han er i byen. Opprinnelig snakket vi om å gå ut og spise sammen, men Bodil har vært i rimelig laber form i det siste, og det sier seg selv at det er teit å gå ut for å spise middag når man overhodet ikke har matlyst. Dermed ble det slik at jeg og Øyvind dro på Old Dublin Steakhouse, med avtale om å møte Bodil og Ingmar på Café Dublin etterpå. Jeg hadde bare vært der én gang før, men det er en pub jeg stortrives på – totalt rett stemning, godt utvalg og ikke minst “irsk”.

Som de fleste kanskje har fått med seg, så er det EM i håndball.. eller noe sånt.. for tiden, og det spilles kamper i Trondheim. I den forbindelse er byen blitt midlertidig multikulturell, og det var iallfall 4 forskjellige språk på Dublin igår kveld. Jeg gjettet på polsk, engelsk, nederlandsk og norsk – men det viste seg at jeg bommet dels kraftig på den ene antakelsen min. Det var nemlig islandsk!² Akkurat idet vi var ferdige med å spise, fikk jeg en SMS fra Bodil som sa at de var rett rundt hjørnet, så vi gjorde oss klare til å flytte over i nabolokalet. Jeg klarte å glemme A-planen min igjen på bordet, ikke spør meg hvordan det er mulig, men jeg fikk den heldigvis overlevert av den hyggelige servitrisen på Dublin ikke lenge etterpå.

Nå skal det sies at Yours Truly ikke tåler spesielt stort inntak av alkohol, før verdenen hennes begynner å snurre behagelig – så en flaske vin til maten holdt igrunn lenge. Bodil og Ingmar hadde vært så utrolig elskverdige at de hadde hentet den nye mobilen min før de kom, så jeg og Bodil fikk byttet pakker – og jeg måtte selvsagt sniktitte litt på den nye dippedutten min. Tekniske dippedutter er så elsk! Uansett, vi ble sittende å snakke – om løst og fast egentlig – gutta snakka biler og motorer, og vi jentene diskuterte.. vel, gutta såklart. Plutselig fikk jeg et skjerf lagt om halsen, og en hatt på hodet³ – en av islendingene hadde bestemt seg for å gjøre meg til æresmedlem av supportergjengen deres, og beæret meg med et supporterskjerf fra Island. Til tross for at jeg ikke interesserer meg for sport, knapt nok visste at det er EM på gang, og slett ikke heier på noe spesielt land.. må jeg innrømme at jeg herved er blitt Islandsupporter! Etterhvert følte jeg meg rimelig “påkrøpen”, som vi sier hjemme i Nord, så jeg fant ut at det var greiest å sette kursen hjemover. Akkurat idet vi skulle gå, kom han ene islendingen med et fullsize flagg, som han gav meg – så nå har jeg et svært islandsk flagg som jeg vurderer å henge opp over senga!

Så, hva er jeg den stolte innehaver av idag? Jo.. et islandsk flagg i full størrelse, et islandsk supporterskjerf og dunkende hodepine. Hadde nok en kjempekoselig kveld med Bodil og Ingmar, en tradisjon vi må passe på å opprettholde fremover. Det var igrunn alt jeg hadde å melde for denne gang – peace out!

1. .. om ikke folk har fått det med seg enda, så er jeg og Bodil bigtime café/kaffe-mennesker, og stortrives om vi kan slå ihjel masse timer over en kaffekopp eller tre, mens vi ser på alle de merkelige menneskene rundt oss.
2. .. til mitt eget forsvar får jeg nesten bare si at det var endel bråk der, og at det overhodet ikke er pent å lytte til andre menneskers samtaler – selv om det bare er for å prøve å bestemme hvilket språk det snakkes.
3. .. dette har selvsagt Bodil fotodokumentert..

Idag var det første skoledag etter juleferien, og gjett om jeg var glad! Nå er jeg kanskje ikke kjent som den mest skoleflinke personen i verden, men gud.. så deilig det er å være tilbake på Dragvoll, og igang med det vante livet. Ikke mer ferie, ikke mer kjedsomhet, og ikke mer sløving¹. Deilig! Har satt opp timeplanen min. Kom frem til at jeg skal ha skole tre dager i uka dette semesteret, og har satt opp forelesningene og gruppetimene sånn at jeg får akkurat passe lange dager på skolen. På den måten kan jeg slå rimelig mange fluer i en smekk: stå opp tidlig, kanskje spise litt, delta i studiene, jobbe på egenhånd, og kanskje være akkurat passe trøtt når kvelden kommer til at jeg kan krype under dyna før klokka har runda 02:00. Optimistisk? Kanskje. Den som lever får se, og jeg skal iallfall gjøre et ærlig forsøk!

Mandag
• FRI

Tirsdag
• 08:15-10:00 ▪ Forelesning: Litteratur, Prosa
• 12:15-13:00 ▪ Gruppe: Engelsk Språkvitenskap
• 14:15-16:00 ▪ Gruppe: Kulturkunnskap

Onsdag
• 10:15-11:00 ▪ Forelesning: Kulturkunnskap
• 13:15-14:00 ▪ Gruppe: Litteratur, Prosa

Torsdag
• 08:15-10:00 ▪ Forelesning: Kulturkunnskap
• 12:15-14:00 ▪ Forelesning: Engelsk Språkvitenskap

Fredag
• FRI

Nå kan det hende at jeg må endre tidspunkt på gruppetimen, onsdag – men jeg håper det henges opp mens jeg er der, og at ikke alle andre vil stå på akkurat den gruppa. På denne måten har jeg skikkelig langhelg, og det er jo egentlig småkult.. iallfall helt til jeg finner ut at det er dødskjedelig å ikke ha noe å gjøre på mandagene. Kanskje man må sette av den til bytur m/ kaférunde, Bodil?

Utover dette klarte jeg omsider å bestemme meg for å slutte i Studentradion. Jeg orka rett og slett ikke mer, for det var ikke verdt det. Fant ut at jeg sliter nok med mine egne ting, om jeg ikke skal påføre meg selv enda fler tunge følelser, og ting å stri med. Unødvendig! Kan hende jeg har valgt feil, og det kan hende jeg kommer til å angre på avgjørelsen min – men jeg brukte omtrent hele desember måned på å bestemme meg, og det akter jeg igrunn å stå for. Så langt føles det rett iallfall, så da tror jeg igrunn at jeg skal stole på magefølelsen.

1. .. sløving er relativt!

Det er igrunn merkelig hvordan gamle bilder, eller gamle SMSer kan trigge minner du enten smiler til.. eller som får hjertet ditt til å kjennes ut som om at det holder på å briste. Jeg har sånne liggende. Ikke fordi jeg liker å torturere meg selv, men fordi jeg er en såkalt “kronisk samler” – og det gjelder alt. Et kjent problem med meg er at meldingsboksen min på mobilen er full. Kan sjeldent ta imot en melding uten å måtte slette noen først. Hvorfor? Fordi jeg ikke har hjerte til å slette gamle meldinger som jeg muligens kan få gleden av å lese senere en gang. Ikveld bestemte jeg meg dog for å rydde litt i innboksen, og kom selvsagt over noen SMSer jeg kunne vært foruten. Urk. Får meg til å undres over ting. Ting som har vært, ting som er – hvorvidt ting er som jeg tror, eller håper?

Det er også underlig hvordan jeg kan være utrolig selvsikker, sta og egenrådig på de fleste punkter – men hvordan den samme sikkerheten visner hen, og svikter meg totalt i andre sammenhenger. Hater følelsen av å være usikker, av å lure på hvorvidt jeg kan konkurrere med andre jenter, av å føle at jeg ikke har noe å stille opp med når det kommer til å vinne gunsten – eller bare holde på oppmerksomheten til ‘that special someone’. Jeg vet det er tåpelig, og jeg skulle mer enn gjerne slått av tankene, eller iallfall switcha over på andre, mer positive tanker, men det er dessverre ikke så enkelt. Blæh. Det hadde vært litt OK å kunne skru tiden tilbake, og så bare fjerne alle episodene som har ført til at jeg tenker som jeg gjør – ikke bare for meg, men for alle som sliter med lignende følelser. Hvorfor skal det være så himla vanskelig å stole på, bare fordi man har blitt såra en gang før? Hvorfor skal man bli redd for å prøve ut ting som alle forutsetninger for å bli geniale, bare fordi man har brent seg tidligere? Ingen mennesker er like – at man har blitt såret en gang, betyr ikke automatisk at det vil skje igjen – så hva er egentlig problemet? Jeg tror jeg har funnet regnbuen min, og det sies at det venter gull ved regnbuens ende – men har jeg styrken og motet til å finne det?

En ting er dog sikkert. Jeg har det langt bedre nå enn jeg hadde det på denne tiden ifjor. Det finnes ikke tvil om at å flytte til Trondheim var den rette avgjørelsen for meg, for selv om det har vært uvant, slitsomt og dels stressende, så har jeg det kjempebra nå. Mye bedre enn jeg noen gang hadde det hjemme – ja, etter at jeg ble voksen iallfall. Det hender jeg tenker at det hadde vært godt å være ei uredd lita jente igjen, uten bekymringer for morgendagen, men tenk.. så mye jeg ville gått glipp av av det som skjer rundt meg idag. Idag har jeg venner som stiller opp for meg på to minutters varsel, venner som setter sitt eget liv på vent fordi jeg trenger dem, venner som ville gått gjennom ild for meg – og jeg innser at jeg er utrolig heldig. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg noen gang skal kunne gjøre gjengjeld.

Nå er det faktisk nyttårsaften, og om mindre enn et døgn går vi inn i 2008. Personlig tror jeg at 2008 kommer til å bli et flott år, med mange nye muligheter. Jeg tror også at tankene mine gradvis vil endre seg. At jeg sakte, men sikkert vil bli den jenta jeg engang var – bare mange, mange erfaringer rikere. Kan hende jeg lærer å sette meg selv foran andre, dersom det går på bekostning av meg selv, men igjen.. kanskje ikke.

Da var igrunn jula over for denne gang. Istedet for å reise hjem til Steigen, bestemte jeg meg for å bli værende i Trondheim – tilsynelatende til alles store forskrekkelse. Jeg vet ikke hvor mange kommentarer jeg har fått om hvor merkelig jeg er, som ikke reiser hjem for å være sammen med familien i jula, og ingen synes å ha forståelse for at det faktisk finnes mennesker der ute som overhodet ikke bryr seg om jula? Uansett, mamma er glad for at jeg trives i Trondheim, og ville vel igrunn ikke ha meg hjem, for å ende opp med å bli sittende i stua og glo i veggen. Neida, dette betyr ikke at mamma ikke er glad i meg lenger – snarere tvert imot, faktisk.

Dermed ble det slik at jeg ble invitert hjem til Bodil og familien hennes i jula. Til å begynne med var jeg småskeptisk, utelukkende fordi jeg ikke feirer jul, men det var jo kjempekoselig å bli tenkt på, og ikke minst å slippe å sitte alene. Dessuten er det klin umulig å gå lei av Bodil, og det er alltid et eventyr å tilbringe tid sammen med den jenta.. need I say more? Nei, trodde ikke det heller. Vi vendte nesene mot fjellet rundt 14:30, med bag, stasj, klær og de to julegavene jeg hadde fått iår. Vel framme hilste jeg på hele familien, og så var det igrunn på tide å skifte til penklær – grønn joggebukse, og lysegrønn genser er liksom ikke helt det store å stille i når man skal i juleselskap. Hadde store planer om å stille i kjole, men som alltid med mine fantastiske, høytsvevende planer, så utgikk kjoleidéen – og ble erstattet med splitter nye jeans, og hvit skjorte istedet¹. De to gavene mine fikk plass under treet, og ribba ble satt på bordet. Etter middag var det dessert, kaffe og drikke – for de som ville ha det, og omsider ble det tid for oppakking av julegaver – til Stians² store glede³! På en eller annen underfundig måte hadde mine to gaver formert seg, og blitt til fem – ikke spør meg hvordan, men jeg må innrømme at jeg syns det var litt ufint. Ikke fordi jeg er utakknemlig på noen måte, men fordi jeg ikke har hatt penger til å kjøpe gave til Bodil selv. Nå vet jeg at man ikke skal kjøpe gave til noen fordi man må, eller må gi noe tilbake, men Bodil fortjener det i aller høyeste grad – så.. det kan hende en liten påskjønnelse må til, før eller senere⁴.

Gavelista ble som følger:
• Korketrekkertang fra OBH Nordica
• Skittles
• Nidar Julemarsipan
• Hvitvin
• Tatty Teddy

Når klokka hadde passert 02:00 ble Stian og Erlend⁵ beordret i seng, og vi ble sittende oppe og snakke videre om løst, fast, alt og ingenting – og plutselig var klokka over 04:00.. Jeg og Bodil hadde ikke planer om å legge oss riktig enda, selv om alle de andre la inn årene – så vi ble sittende oppe på rommet hennes og spille Playstation 2. Plutselig var klokka nesten 06:00, og jeg slet virkelig med å holde øynene oppe. Vi bestemte oss for å køye, men idet vi hadde krøpet under dyna, var vi igrunn veldig enige om at vi egentlig like gjerne kunne døgnet – men da var det saktens for sent. Etter at Bodil hadde skravla fra seg – ja, for Bodil har en artig tendens til å være ustoppelig i snakketøyet jo lenger utpå morgenen man kommer – sovna vi omsider, side om side, og det var slutten på julaften 2007.

Lille julaften fikk forøvrig tidenes overraskelse! Jeg fikk nemlig levert en flott bukett med nydelige, blodrøde roser, overstrødd med gull-glitter, på døra⁶. Kunne der være fra en hemmelig beundrer kanskje? Jeg skjønte at rosene kom fra Thomas – en god kamerat som jeg hjalp med et domene. Hvis man får blomster på døra av å hjelpe venner, så skal jeg pokker meg hjelpe folk oftere! Tusen takk Thomas!

.. og forresten så savner jeg Øyvind, jeg.

1. .. da slapp jeg iallfall å spekulere ut hvilke sko jeg skulle ha til kjolen, i tillegg til strømper vs. strømpebukse, matchende sminke, og hele den pakka der.
2. .. Bodils ene lillebror.
3. .. det er sannelig ikke greit å være “liten” når det er jul!
4. .. hysj Bodil! Ikke bråk.
5. .. fortsatt Bodils småbrødre
6. .. beklageligvis er det ikke bare-bare å få tatt gode bilder med mobilkamera.