I’m trying to enjoy the very last days of my summer vacation, but the thought of reality coming to bite me in the ass at 8am in the morning scares the hell out of me. I managed to get a whole lot of things done today as well, like going to the tailor with my gorgeous blue dress. See, curious as it may seem the dress was actually too small for me! I was thinking of exchanging it for a size bigger, but when I e-mailed their customer service I was told that the next size would be 4 centimeters more around hip, waist and bust. Since that was completely out of the question, I decided to take matters into my own hands. It was a little too small yes, but I wasn’t looking for a tent! So, I found a tailor in town, and presented my idea about making a slit down the back of the dress, and replacing the fabric with satin ribbons. At first the tailor didn’t sound too enthusiastic about doing it my way, but then he said that he could try and then make some smaller changes if it didn’t work the way I thought it would. Fantastic! He even showed me a wedding dress with the exact same back as I wanted on my dress, so I’m positive there was no misunderstanding. God, I hope it’ll be as I imagine.. if not, well.. then I’m without a dress for the wedding in September.

I also managed to cross something else I’ve been postponing for too long now off my list. I actually went to talk to the tattoo artist I’ve been wanting to see since last year’s Tattoo Convention here in Trondheim. Apparently not a minute too soon! After looking, looking and looking some more through the calendar they managed to squeeze me in in December. Yes, on the 4th of December. I’m finally going to get my finger tattoos fixed, and I have another idea brewing in the pit of my stomach. OK, I’m lying. I’ve been thinking about it for a long time, but I’m not going to spill just yet. December was actually quite suitable, as it gives me some time to save up the money I’m going to need for this next tattoo escapade of mine. So now I have another thing to look forward to!

Don’t you just love it when the to-do-list shrinks, while the looking-forward-to-list expands?

Det går nesten ikke en dag uten at jeg savner dyrene mine. Kattene spesielt, men også chinchillaene som etterhvert ble en stor del av livet mitt over mange år. Jeg har fortsatt kontakt med mange i miljøet, og det hender rett som det er at de deler bilder, eller spør meg om ting – og det vekker savnet. Mange ganger skulle jeg ønske at jeg kunne samlet inn alle dyrene jeg har lånt ut til avl, og hentet noen av de jeg bestemte meg for å kvitte meg med da jeg ikke kunne ha dem stående hjemme lenger – men det går jo ikke, og tidvis gjør det vondt å tenke på. Det er likevel en trøst å vite at de fleste har det bra, noe de viser tydelig ved å legge på seg, og gi unger, men jeg skulle så gjerne hatt dem her.. hos meg. Hvem skulle vel trodd jeg ville savne å stikke nesa ned i en myk, varm chinchillapels?

Jeg har bestemt meg for å få tatovert på meg en chinchillafot etterhvert. Avtrykket skal være fra et av mine egne dyr, og det skal Gine forsøke å ordne for meg. Det er trist at jeg ikke tenkte tanken den gangen Olvon levde, for det er helt klart hans avtrykk jeg skulle hatt med meg resten av livet – men sånn ble det dessverre ikke. Dyrene kommer alltid til å bety veldig mye for meg, og derfor vil jeg bære med meg et fotavtrykk til ære for dyrene mine – som alle har bidratt på hver sine måter til å gjøre livet mitt så uendelig mye rikere.

Foto: Tellus Olvon © Shamini Thevarajah ‘03

Som jeg skrev i innlegget mitt om jul, julefeiring og alt det høytiden innebærer, er ikke dette jeg bryr meg veldig mye om. I den forbindelse pleier jeg å be folk om å la være å handle julegaver til meg, for det trengs rett og slett ikke – en uoppfordret oppmerksomhet betyr så mye mer. Det hender jeg gir en og annen gave, men det er først og fremst fordi jeg ønsker å si noe til personen(e) som får gave fra meg – enten som en takk, som et “glad i deg”, eller en helt annen grunn. Aldri fordi det er jul, og jeg “må”.

Så er det Bodil da, som har fått nøyaktig samme beskjed som alle andre om å drite i å kjøpe gave til meg, men som likevel kjører sitt eget løp – og er verdens søteste i prosessen! Hun spurte for en tid tilbake om jeg hadde planer den 15., for hun hadde skumle planer i tankene. A-planen viste ingenting, så jeg skriblet henne inn med avtale klokka 14:00 – det er nemlig litt morsomt å virke important. Her før helga kunne hun meddele at det ikke ble noe av overraskelsen den 15., rett og slett fordi det var stengt på mandag, men at jeg kunne få et hint. Og så sendte hun meg et utsnitt av et fotografi, som viste.. en parkbenk!?

Jeg må innrømme at det har florert med merkelige tanker i hodet mitt siden hun begynte å snakke om denne overraskelsen, alt fra kunstnegler til fallskjermhopping – usannsynlig, men likevel en mulighet siden det hele var i Bodils regi. Ikveld fikk jeg telefon fra henne med beskjed om at det ikke var mulig å oppdrive en time før jul, noe som igrunn var OK for meg siden jeg har sykehustimer og slikt denne uka, og hun ville fortelle meg hva julegaven hennes var. Bodil har nemlig bestemt seg for å gi meg den kuleste julegaven jeg noen gang har fått, nemlig en time for å få fikset på den siste tatoveringen min! Det er jo ingen hemmelighet at jeg ville forandre litt på den, og forsterke den litt her og der – men det kosta jo litt i utgangspunktet, så det lå ikke øverst på prioritetslisten min. Det er ganske kjipt å ikke være helt fornøyd med en tatovering nemlig, og siden jeg og Bodil omgås mye visste hun jo både at dette var noe jeg ville, og kom til å gjøre uansett – før eller siden.

Dermed ble dette en super, og ikke minst en veldig spesiell og unik gave som jeg tar akkurat som den er ment, nemlig en gave fra hjertet, et “glad i deg” – en gave som alltid vil få meg til å tenke på henne.

Da var min fjerde tatovering omsider på plass, og jeg hadde den ære av å bli tatovert av Electric Linda fra Moss – en gudinne når det kommer til tatovering, spør du meg. Kikker du innom galleriet hennes skjønner du hva jeg mener. Tilbake til meg, fra nå av kan du nemlig bare kalle meg “Ms. Gangstah”. Jeg hadde bestemt meg for å få tatovert “ShamRock”, fordelt på to ord – fire bokstaver per hånd, i beste gangsterstil. Hvorfor akkurat “ShamRock”? Vel, litt fordi det er et av kallenavnene mine – det ble det etter turen til Dublin i 2006 – men også fordi det er det irske navnet for trekløveren, et symbol jeg holder nærme hjertet.

Dessverre ble ikke bildene av de beste, og jeg var virkelig ikke vettskremt selv om det ser slik ut. Må med hånden på hjertet påstå at fingrene var det absolutt vondeste stedet jeg har blitt tatovert til nå, og fikk høre av en kar at jeg helt klart hadde valgt de verste stedene for mine fire små kunstverk. Morsomt, med tanke på at ingen sykepleier får nærme seg meg med en sprøyte eller lignende, med mindre livet henger i en tynn tråd – og jeg tuller ikke. Fingrene er litt ømme idag, og det er en vanesak å ikke komme borti noe, men jeg passer godt på dem! Det ser ut som om at det leges helt fint, og tatoveringen kommer bedre fram når overflateblekket og “skorpen” forsvinner. Jeg tviler dog på at jeg tatoverer meg på en Tattoo Convention igjen, for tro meg.. det koster deretter, men det er en flott sjanse til å få en tatovering hos en artist du kanskje ikke får muligheten til å besøke igjen. Ellers var det mye spennende å se på, og mange flotte tatoveringer – tror du jeg har lyst på min femte allerede?

Syns det var litt kjedelig at Bodil feiga ut, i den grad man kan kalle det det, og at ingen hadde tid til Øyvind. Jeg vet iallfall at jeg skal planlegge en stor, trolig en sleeve i svart/hvitt, og da skal jeg delta i konkurransene! Den idéen krever dog både diskusjon og rådgiving med en god tatoverer¹ som kan tegne, og skikkelig oppsparing av økonomiske midler. Akk ja, det er verdt et forsøk? Uansett, du ville kanskje se sluttresultatet? Det ble nemlig slik – med blodrester, tusjstreker og overflødig farge. Jeg kommer tilbake med nye bilder så fort tatoveringen er leget, og den omsider er blitt som den skal. Den er dessuten mye tøffere IRL enn på bilde, for bildene yter den overhodet ikke rettferdighet – det ser nemlig ikke ut som om at en 3-åring har lekt med sprittusj, selv det kanskje er inntrykket en sitter igjen med ut fra dette.

1. ..ja, ordboken sier “tatoverer”, og ikke “tatovør”.

Til helga går Trondheim Tattoo Convention av stabelen, som tidligere nevnt, og jeg gleder meg noe helt enormt. Jeg var ikke helt sikker på om jeg kunne klare å karre til meg en time for å få min fjerde tatovering, for jeg hadde en inntrykk om at de fleste har vært fullbooket en stund allerede, men igår fikk jeg en kjempekoselig mail om at jeg kunne få time på lørdag om jeg ville – det var nesten så jeg satte i et hyl midt under fonetikk-forelesningen min, SÅ glad ble jeg! Det kom litt plumps på meg, med tanke på motiv og plassering, men jeg har jo lenge gått rundt med en idé i magen. Jeg kommer ikke til å fortelle noe om hva jeg har tenkt å tatovere denne gangen før på lørdagen, og da lover jeg å komme med bilder first thing. Siden jeg har planer om å dra med både Øyvind og Bodil antar jeg at en av dem stiller med digitalkamera, slik at vi kan forevige det hele denne gangen også. Jeg gleder meg! Sa jeg at jeg gleder meg?