Early this morning around 3 AM we finally arrived at home after a 13 hour long drive from Steigen. I never thought I would say these words, but thank God we’re home! I felt fine when I went to bed, but woke up this morning without being able to move due to a tremendous headache. Thankfully my painkillers decided to work for me today, so now I’m at least functioning to some extent. It was a long ten days up north. Don’t misunderstand what I’m saying here, it was nice seeing my parents again, and Odd, Lina and Marita, but I’m constantly reminded why I decided to leave Steigen in the first place. We did a lot of work while there, sorting through most of my childhood, throwing away lots and lots of.. crap. Some things were kept, other things given to charity – and the rest was just discarded as the garbage it was. I have collected a lot of crap over the years, but now it’s all sorted through. I found pictures, stuffed animals, letters and other small trinkets I decided to keep, reminding me of people who’s been dear to me but now is gone.

Theo had a ball together with Ozzy, Fenris and Tico, and it was extraordinary to watch them interact. Because my parents live as they do Theo was able to run free down by the Fjord, and of course he spent his time there running around like crazy. My mom called me up yesterday while we were on our way home, and told me that the others had spent the day looking for us and Theo. I think they considered him as a part of their pack, and didn’t want him to go back home so soon. Theo on the other hand has spent most of today sleeping. He’s experienced a lot this summer, and I’m sure he’s completely exhausted from all the impressions.

Anyway, my head isn’t really functioning here.. I just wanted to say that we’re back.

Oh, my spanking new and shiny iPhone 4 arrived today! I haven’t played too much with it yet due to my ridiculous neck and head, but my God.. the magnificent new screen is completely worth the money, believe you me! I’m amazed by the speed it used to reach me. Øyvind ordered it about an hour after it was released here in Norway on July 30th. Telenor said it was unconfirmed for August 15th, I got an e-mail telling me it was shipped on August 2nd – and it arrived today. How’s that for not sleeping in a queue to be one of the lucky ones!

Look what Mr. Postman brought me yesterday! Øyvind’s mother Else has knitted these gorgeous wristlets for me, and I simply love them. The pattern is very special, but unfortunately it doesn’t really come out in picture. I’ll try to take another one where I’m wearing them, maybe it’s more visible when the wristlet is a little stretched. They fit my hands perfectly, and I adore the color. White and Ecru looks so good with my skin tone, they make me look a little more tanned than I usually am during winter. They are so gorgeous, and I know I’ll be using them a lot even after Jack Frost has decided to leave us, to make room for the glorious spring.

A few weeks ago she also sent me a pair of leg warmers, which was something I had already asked my mom to knit for me as I actually needed a pair. Perfect coincidence, and I love them as well. They were knitted in black and white wool, in a pattern I haven’t seen before. My mom used to be knitting a lot when I was a kid. We had several knitting machines which was used by just about everyone in the family, to design and make all kinds of knitted clothing. Very cool indeed. I even remember myself designing my very own patterns which mom used for making sweaters for me, and then I remember my dad washing (or rather boiling) them, shrinking them into clothing for my dolls instead – making my mom very angry in the process. I was devastated. Be sure, I’ve thoroughly taught Øyvind how to wash woolen items, so I’m hoping I don’t have to experience that again.

Thank you so much, Else – for both the wristlets and the leg warmers! I really appreciate it, and you know I love anything that helps keeping me warm. Thank you for thinking of me!

What gift is better than the one you put love and effort into making for someone else? None.

Photo © Shamini Thevarajah ’10

The ever so sweet Michélle has awarded me with the “One Lovely Blog Award”, and tagged me to share 7 facts about myself with all of you.

1. I absolutely hate the sound of someone sucking on an icicle.
2. One Tree Hill makes me cry almost every time I watch the show.
3. Several of my ribs have been broken, due to.. pneumonia!
4. I get mad if someone is chewing with an open mouth. Real mad.
5. I very seldom wear makeup, and never a “full face”!
6. “Joey” from Dawson’s Creek could have been me as a youngster.
7. I’m a Shopaholic. OK, that’s not a new fact!

I’m sorry if some of you already knew some of these, but I tried to come up with some facts you didn’t already know. Now, time to tag some of you lovely bloggers out there, and I choose..

Ingrid “Sneezingpanda Make-up”
Aina “Pudderkvastrabagast”
Karianne “Neglelakkmani”
Licota “Licotas skriblerier”
Monica “MonicaTang”
Pernille “Stars and Pink”
Jangsara “Makeup Your Jangsara”

.. som gjør dem så forbannet vanskelige å like? Nok ei helg er over, men det har vært ei kjempebra helg på alle måter! På torsdag kom nemlig min eldste søster og hennes mann på besøk, og de hadde med seg vesle Dennis. Selv om navnet tilsier at dette burde vært en skikkelig rampegutt kan jeg informere om at Dennis er en veldig stille og forsiktig Chihuahua med bøttevis av sjarm. Det er ikke så ofte jeg ser søsknene mine, siden vi alle bor på hver vår kant av landet – og i utlandet for den del – så det var veldig, veldig koselig å se både dadda og Sten igjen. Det merkes forøvrig at jeg ikke er fjortis lenger, for det er ikke lenger noe problem å oppholde seg i samme rom som henne, og det er en god ting! Med tanke på at jeg nettopp har rundet de sagnomsuste 30 burde det vel egentlig bare mangle også. Mamma, som har forelsket seg fullstendig i Trondheim, hadde selvsagt avtalt med de andre to at hun skulle dukke opp på nok et overraskelsesbesøk, så rundt midnatt dukket også hun opp her igjen. På lørdag var vi kjempeheldig med været, så vi fikk tatt oss en tur inn til byen. Etter noe om og men bestemte vi oss for å lunche på “Lille Pizza og Sånn”, og jeg hadde helt glemt at maten der er fantastisk! I gammel tradisjon ble det italiensk pizza med smørsaus på meg, og en flaske Chablis på deling. Som de fleste andre helger skulle jeg ønske at den hadde vært minst dobbelt så lang, men kanskje spesielt denne. Vi har hatt det kjempekoselig sammen, spist god mat og bare hatt det generelt hyggelig, og jeg håper det ikke blir altfor lenge til neste gang vi sees. Kanskje til jul? Å ha Dennis i hus har ikke gjort lengselen min etter kjæledyr noe mindre, for herligere hund skal man lete lenge etter. Nå er han riktignok veldig bortskjemt, og altfor vant til å henge på en eller annens arm, men det er lite som er mer koselig enn å ha en varm liten skapning som ham i fanget.

Det merkes at høsten er kommet, for med høsten kommer humørsvingningene mine. Jeg hater at det blir kaldere, at været blir våtere og mer dystert, og at det blir mørkere hver eneste dag. Jeg hører folk snakke om kuldegrader, og jeg ser ikke frem til at Kong Vinter igjen kommer på besøk. Høsten gjør meg nedfor, og da setter tankene igang med å spinne intrikate nett jeg har vanskelig for å komme meg ut av. Jeg går meg fast i negative tankemønster, og jeg skjønner liksom ikke helt meningen med noe som helst. Men! Makeup gjør meg i bedre humør, så ikke bli sjokkert om det kommer noen fargeglade innlegg om ikke altfor lenge.

Det var det der med å skrive for seg selv versus å skrive for andre da, og jeg har mer enn en gang proklamert at jeg skriver for meg selv. Jeg gjør jo det. Skriver for meg selv altså, så derfor har jeg vel igrunn bestemt meg for å gå tilbake til å skrive på norsk. Kanskje det kan inspirere meg til å skrive mer enn jeg har gjort i det siste? Kanskje jeg bare skal gå for den opprinnelige idéen jeg hadde om å skrive makeuprelaterte innlegg på engelsk? Uansett, jeg beholder menyene og overskriftene på engelsk inntil videre. Kjenner jeg meg selv rett kan jeg glatt finne på å ombestemme meg tre-fire ganger til i løpet av kvelden.

Ellers skjer det ingenting. Jeg har ikke vært på skolen siden tirsdag, både fordi vi har hatt undervisningsfri og fordi det er bekreftede tilfeller av Svineinfluensa nå, og da kan jeg ikke ta risikoen det er å bli smittet. Heldigvis oppdateres It’s Learning, og jeg har fått levert min første innlevering i typografi! Det er egentlig ganske uvant å jobbe såpass praktisk som vi faktisk gjør på NKF, men det er ikke noe problem når jeg får lov til å bruke Macen min og gjøre ting på min måte. Jeg var en periode litt redd for at jeg kanskje måtte legge hele studiet på hylla, men jeg er ganske sikker på at jeg kan gjennomføre – og det på en bra måte. Jeg må liksom bare finne ut hvordan jeg skal løse oppgavene mine når jeg ikke kan gjøre det helt som alle de andre.

Oktober blir en bra måned. Ikke bare skal vi se John Cleese live, men det er også tiden for UKA09. Personlig syns jeg vel artistene ifjor fristet mer enn iår, men jeg vil svært gjerne få med meg gjenforeningskonserten til Gåte, 80-talls festen med Aqua og konserten til Paperboys. Jay-Z hadde vært kul å få med seg, mest fordi det er en relativt stor artist, men jeg akter ikke betale 700,- (pluss ledsager) for å se ham. Nå gjenstår det bare å se om de har et bedre opplegg for handikappede denne gangen, for jeg har ingen planer om å betale i dyre dommer for så å bli plassert såpass langt bak i teltet at jeg må bruke fantasien min for å skjønne hvem som står på scenen til enhver tid. Når jeg betaler akkurat det samme som alle aldre, så forventer jeg også at jeg kan få sitte på en sånn måte at jeg både kan se og høre artistene! Jeg trenger vel ikke si at jeg var skuffet etter UKA07? Det koster arrangørene så utrolig lite å ta med seg en rullestolbruker eller to med på laget for å komme med innspill om hvordan de kan gjøre opplevelsen god for oss også. Joda, jeg skjønner dette med sikkerhet og denslags, men det burde ikke være så veldig vanskelig å lage den samme “rampen” nærmere scenen?

Videre håper jeg at de ansvarlige på Samfundet gjør sitt for at den eneste tilgjengelige inngangen faktisk blir tilgjengelig, og at området rundt heisen blir ryddet sånn at det er mulig å komme seg frem med en rullestol, enten den er elektrisk eller manuell. Jeg er ikke typen som sitter på gjerdet og venter på at de ansvarlige skal skjønne selv hva som funker og ikke funker, men jeg har i løpet av mine to år i Trondheim enda ikke nådd frem til noen som har tatt meg alvorlig nok til å få ryddet opp i dette til tross for at jeg har sendt mailer i øst og vest. I anledning UKA09 gjør jeg et siste forsøk, og har nok engang sendt en mail til UKA-arrangørene vedrørende dette. Så er det vel bare å vente og se om det skjer noe denne gangen?

And if anyone out there followed my blog in English, please let me know!