For the first time in a very long while I’m actually part of planning a holiday for the summer! I wasn’t going to say anything about it yet, since I firmly believe that it’s very possible to jinx good things by talking about them as they are going to happen before they actually have happened. Unfortunately I’m looking so much forward to spilling my beans that I’m unable to keep my mouth shut for much longer, so here goes: we have decided to go on a road-trip to Paris, France!

You read correctly, we’re going on a road-trip. A road-trip meaning that we’re not flying, we’re driving. Driving! I’m so excited. Driving from destination A to destination B usually means having a car, and due to my situation I can’t sit up straight in a car seat. I have to lay in the front seat which means that I’m unable to see anything. Boring, huh? Not very comfortable either. Well.. not this time!

Everything started with my search for someone with a rental car suitable for the disabled. Not an easy task. We found a very nice man with a private rental service, but we wanted to look around a little more. Suddenly a freaky idea surfaced, what if we were to buy ourselves a car? Not a new one of course, that would be way too expensive, but a used car? After a while – who am I kidding, it was only a few hours – we found a car dealership offering a small selection of used cars which had already been rebuilt to take wheelchairs. Purrfect! A few phone calls and some information later we decided to have a closer look at a Chrysler Grand Voyager, and my “future father-in-law” was kind enough to help us out by taking an initial look at the car in question. This was.. Thursday. We received two thumbs up, and after discussing the matter a little back and forth we decided to go ahead and buy the car. Øyvind booked a plane ticket, and the next day he went down Skien to sign the papers and collect the car. It’s the longest day I’ve experienced in quite a while, I tell you. Getting up at 06:30 AM and being forced to stay awake until 02:30 AM or so took its toll on me, and I’ve been quite exhausted the last two days. The next thing on the agenda now is to get a ramp and restraints installed, so I can actually use the car. This is in the hands of NAV (The Norwegian Labour and Welfare Administration) once again, but I’m hoping it’ll be a piece of cake since the car is already rebuilt and ready for installment. Again, please keep your fingers crossed! It’s not more than three and a half months, give or take, until the planned trip to Paris, so I’m hoping there won’t be any delays anywhere. I really don’t want this trip to be in jeopardy!

I have absolutely no doubt that this summer will be fantastic, and I can’t really wait for July to arrive. Or, maybe not just yet. I want to enjoy spring first, and then the early summer, and then July may come with all its excitement. So far I’ve made no plans really. I want to see the Eiffel Tower (and I’ve double checked that it’s available to me with the wheelchair and all, both 1st and 2nd floors are accessible – that’s a 115 meters above ground), Champs-Elysées (of course I’m going shopping at the enormous Sephora they have there, M·A·C and MUFE – anything else is out of the question!), we have to see Versailles and Notre-Dame de Paris, and of course I’m visiting Amira!

Oh, I can almost feel the contentment of sitting outside a small, romantic café, eating French pastry with a cup of coffee on the side, just enjoying life. Later that evening we’ll be dining at a fancy French restaurant, ordering frog legs and snails while sipping from a glass of fairly expensive wine. How am I, the most impatient being in the Universe, supposed to wait for July?

Photo courtesy of Philip Greenspun

We all know that I hate Mondays. The dreaded Monday marks the end of a peaceful weekend, and means that it’s back to routines and work of some kind. It stresses me out, even though I’m not doing anything in particular at the moment. You might remember me talking about a secret, something I wouldn’t tell anyone before it was certain to happen? Well, today I received a much awaited e-mail giving me the final OK. Talk about making the despised Monday into a good day, a frigging great start of a brand new week!

Last fall I started studying to become a graphic designer at Norges Kreative Fagskole. I loved the school, I loved the people, I loved their attitudes towards me as a handicapped person with a few boundaries, I loved the subject – a subject I had been wanting to study for many years. Unfortunately things didn’t turn out quite the way I was hoping they would. I discovered that there was a lot of physical challenges, and I began to feel down. My teachers and the school in general was very forthcoming with me, trying their best to adapt the environment to work with me instead of against me. Not too many weeks into the semester the swine flu decided to stop me from going to outside altogether. Not because I got sick, but because I couldn’t risk catching the disease due to my health situation, being part of the high-risk group and all. Time went by, and when it was finally considered to be safe for me again, so much time had passed that I decided to postpone the semester with a year.

A little more than a month ago I also discovered that Norges Kreative Fagskole was launching a new subject for fall 2010 called “Interaksjondesign”, concentrating mainly on web development and visual communication on the Internet. If I could find an English description for the subject I would have posted it, but it seems like it’s only available in Norwegian. Anyway, when I discovered this new subject I was ecstatic because it seemed so much more realizable to me. I discussed it with Øyvind, then with my mom and a few selected friends, and finally I decided to ask the school management if it would be possible to change my subject, since I already had been accepted for fall 2010. It turned out to be no problem at all, so the last obstacle was to get an “OK” from NAV – which tuned out to be a lot more difficult than I had originally anticipated. I called, left messages, e-mailed, called again, left more messages, sent another e-mail, and then sat back to wait since it seemed impossible to get a hold of the one person who could give me the answer I needed. I kept a dialogue with the school all a long, just to be sure that they knew I needed an answer I was having trouble receiving. I really didn’t want to risk losing my spot due to the lack of communication with the school. But today, on a Monday and everything, I finally got the e-mail giving me a green light for changing my subject for fall 2010, and I’m so happy I could die. I’m not kidding! I’ve been so excited all day it feels like I’ve fried the brain, killing all my brain cells in the process. So, there you have it. That was my secret.

From fall 2010 I’m officially studying interaction design!

NAV = The Norwegian Labour and Welfare Administration

Idag kom dommen fra NAV, jeg har fått klarsignal til å studere ved NKF! Jeg er kjempelykkelig, for dette gjorde min kommende hverdag sinnssykt mye lettere – og jeg kan begynne på morsomme studier uten å vite at det går ut over noe annet, økonomisk sett. Dermed går studiekontrakten min i posten på mandag, og jeg er herved kommende studine ved NKF fra høsten 2009! Gud, det kjennes godt, og jeg gleder meg virkelig til å starte. Nå har jeg også meldt meg på obligatorisk forkurs i “tegning, form og farge”, og jeg tror det blir kjempespennende å endelig få sjansen til å studere noe kreativt, så vel som praktisk. Jeg har mange ganger vært lei meg for at jeg lot meg overtale til å gå allmennfag den gangen jeg skulle begynne på videregående, men nå får jeg likevel sjansen til å prøve meg på det som virkelig frister. Jeg gleder meg!

Ellers har dagen idag vært fantastisk på alle måter. Sol fra skyfri himmel, 20 grader ute og bare luksus! Var en tur i byen, uten noen spesiell grunn, og kunne for første gang på lenge gå ute uten ytterjakke! Så utrolig deilig. Etter å ha spist cheeseburger (med ekstra ost) på McDonalds, og irritert meg over den forbaskede russen som oversvømmer byen på denne tiden, gikk vi tilbake til Solsiden og avsluttet med en is på Cielo. Har jeg nevnt Cielo? Det er helt klart den beste isen i byen, og etter at man selv kunne velge hvor mye is man vil ha i begeret har det blitt fast rutine å gå innom der når været er bra. De har så mange fantastiske smaker at det er vanskelig å gjøre seg opp en mening om hvilken som er best, men mangosorbéen deres er helt himmelsk. Ellers kan jeg trygt anbefale Kid Surprise (Kinder), Lakris, Whisky Cream, Dolce Latte og Krokan. Nam! I følge værmeldingen skal været holde seg bra imorgen også, før temperaturen igjen faller og regnet kommer tilbake. Håper bare ikke drittværet blir langvarig, for alt blir så mye bedre når været er bra.

Jeg har forresten fått meg en enhjørning! En helt egen enhjørning. Han heter Foxtrot. Behovet for hell og lykke er nevneverdig stort for tiden, og hva er vel da bedre enn å ha en egen enhjørning? Foxtrot levde i aller høyeste grad opp til forventingene da prislappen hans på magisk vis ble redusert med 100,- kroner, og nå sitter han fornøyd ved siden av PC-skjermen min og venter på sitt neste oppdrag.

Jeg mener på ingen måte å klage, men jeg blir alltid perpleks når planetene overrasker meg med å faktisk snurre med meg, istedet for mot meg. De siste dagene har vært så utrolig lette, og bekymringene har liksom bare løst seg opp foran nesen på meg. Riktignok er nakken min vrang igjen, og det er ubeskrivelig slitsomt, men det er utrolig hvor mye det har å si at andre ting løser seg uten de store anstrengelsene. Jeg har for eksempel vært i møte med NAV denne uka ang. studiene ved NKF, et positivt møte såvidt jeg kan skjønne. Jeg har også vært i samtale med kommunen, og en av rådgiverne på skolen som også tok meg med på omvisning! Jeg elsker skolen. Det ser ikke ut som en skole, i det hele tatt, men minner veldig mye mer om avislokalene til “Avisgjengen”, om noen husker den ungdomsserien fra NRK. Jeg fikk svar på alle spørsmålene jeg hadde, og alt var positivt. Hadde ikke vært der lenge før jeg var overbevist om at jeg virkelig vil studere der, så nå mangler igrunn bare svaret fra NAV.

Ellers skjer det rimelig mye for øyeblikket, og det lover jeg å komme tilbake til. Jeg holder på med en spinoff i kulissene, en blogg som muligens skal overta makeup og shopping innleggene mine, selv om jeg fortsatt er usikker på hvor lurt det egentlig er. Jeg frykter selvsagt at denne vil dø litt, så jeg burde jo egentlig bare holde meg til min opprinnelige idé om å kjøre ut de spesifikke innleggene å engelsk. Beklageligvis har jeg åpenbart glemt akkurat det når jeg skrev de siste innleggene, men det er vel bare en vanesak. Samtidig som jeg kunne tenke meg en blogg som kun omhandler makeup og shopping syns jeg det blir litt feil å skulle skille det ut fra dagboka – det er jo endel av interessene mine, så det hører jo hjemme her?

Nå har jeg satt igang nok en runde med NAV, men denne gangen er jeg faktisk positiv til det hele. Jeg har, siden jeg var rundt tolv år gammel, hatt min egen handikaptilpasset bil. I 1995 fikk jeg min andre bil, en Volkswagen Caravelle som det ikke var stort annet enn problemer med, men som jeg likevel måtte leve med. Det er ikke bare-bare å skulle drifte en bil med kjent produksjonsfeil når eneste inntekt er trygd, men siden det ikke er et argument som er godt nok for Folketrygden måtte jeg leve med skyhøye verkstedregninger frem til 2007, da bilen omsider ble tolv år og avskiltet. Siden jeg har erfaring med at man må være tidlig ute i alle tilfeller som involverer en offentlig papirmølle av noe slag, ble søknad om ny bil sendt inn i første halvdel av 2006. 2006 gikk. 2007 kom – og etter mye frem og tilbake ba jeg Folketrygden om å stoppe behandlingen av den nye bilsøknaden min. Grunnen var rett og slett at jeg ikke forsto hvordan jeg skulle klare lignende utgifter som tidligere til bil, samtidig som et flytte, og dessuten måtte da en fantastisk by som Trondheim ha et tilfredsstillende kollektivtransport-tilbud? “Joda, vi kjenner vel alle til Team Trafikk“, sa hun med en oppgitt mine.

Etter å ha bodd i Trondheim i 1,5 år har jeg innsett at kollektivtransporten her i byen slett ikke er for rullestolbrukere – iallfall ikke om den samme rullestolbrukeren må være på et bestemt sted, til en bestemt tid. Jeg trenger en bil, en bil som både trygt og komfortabelt kan frakte meg fra A til B. Det hadde vært utrolig fint å kunne ta en tur ut av byen, kanskje hjem, kanskje til “svigerforeldrene” mine, uten å måtte belage meg på nakkesmerter og hodepine i en uke etterpå. Jeg hadde også satt veldig stor pris på å kunne ta en tur inn til byen, uten å bli motløs av å kikke ut av vindu, og innse at det slett ikke er vær til å stå ute og vente på en buss som trolig aldri kommer – vel, iallfall ikke en med rampe.

Beklageligvis har jeg den elendige egenskapen at jeg utsetter ting jeg ser kan bli potensielt vanskelige, og dermed har jeg utsatt å kontakte NAV for å sette igang en ny søknadsprosess, til tross for at jeg vet at.. vel, Rom ikke ble bygd på én dag. Mon tro om det var NAV som stod bak? Nå tilsier all logikk at det bør være mulig å lete frem den søknaden jeg opprinnelig hadde inne i 2006/2007, siden NAV er sånn noenlunde sentralisert, så jeg har bedt min nye saksbehandler om å se om dette lar seg gjøre. Situasjonen min har ikke forandret seg siden jeg søkte om bil sist, annet enn at jeg velger å sløyfe firhjulstrekk – siden det må dokumenteres nøye at det er nødvendig, og det blir nok en flaskehals som vil forsinke saksgangen. På torsdag skal jeg ringe NAV igjen! La oss håpe at dette går lett og hurtig, og at det blir ny bil på meg om ikke altfor lenge – det hadde gjort livet så uendelig mye lettere.