Firbeinte “småbrødre”

Da jeg flyttet fra hjemkommunen min, og dermed også foreldrene mine, tenkte jeg vel egentlig at mamma og pappa endelig skulle få sjansen til å være bare dem igjen - nå som alle barna omsider hadde forlatt redet, men jeg tok feil. Mamma benyttet nemlig sjansen til å realisere en drøm hun har hatt lenge, om å ha en liten hund som turkompis og følgesvenn. Det er vel ingen hemmelighet at pappa ikke akkurat er "doktor dyregod", så han fikk ikke vite noe om denne firbeinte skapningen før han var kjøpt og betalt. Brått var det et faktum at foreldrene mine atter en gang hadde fått en baby i huset, og at jeg hadde fått min lenge etterlengtede.. "lillebror". Misforstå meg rett, mamma er ikke så skrullete at hun anser dyrene som mine småsøsken, men vi fikk fortalt en historie for en stund siden; foreldrene til ei dame jeg kjenner hadde noen hunder som til stadighet ble omtalt som hennes "småsøsken", til hennes store fortvilelse. Etter det har mamma alltid spøkt med at hennes egne firbeinte er mine "småbrødre", for hun vet at jeg rynker på nesa av sånt - dyr er dyr.

Selv er jeg ikke noe hundemenneske, men Fenris er en meget spesiell gutt.. og jeg må innrømme at jeg gleder meg litt til å se ham igjen. Da vi var hjemme en tur i august ble han helt i ekstase, og satt utenfor soveromsdøra hver eneste morgen for å sjekke om vi var der enda. Da mamma hadde sluppet ham inn, og han var overbevist om at vi ikke hadde reist, var han fornøyd helt til neste morgen. Det var trist å reise fra ham, for han gav tydelig uttrykk for at han ikke ville at vi skulle dra. Først hoppet han inn i tilhengeren vi hadde med oss, og la seg i sofaen. Deretter la han seg på grusen, bak bilen - og som et siste forsøk hoppet han inn i bilen, og satte seg på gulvet bak forsetene. Til slutt måtte mamma løfte ham opp, og holde ham til vi hadde kjørt, og han "gråt" lenge etterpå. Det var rett og slett heartbreaking, og da fikk selv jeg vondt av ham. Jeg vet ikke hvorfor han har lagt sin elsk på meg, kanskje fordi han rett og slett skjønner at jeg ikke er helt som alle andre - med tanke på handikappet mitt. Så fort han har sjansen, så dytter han meg i albuene med den fuktige snuten sin, og slikker meg på hånden om jeg rekker ned armen.

Er han ikke flott? Fenris fikk navnet sitt etter Fenrisulven fordi han har et ego som tilsier at han kunne slukt verden i en jafs. Stamtavlenavnet hans er Galaxie Dobe's Easy Winner, og med et navn som det må han nesten gjøre det godt på fremtidige utstillinger. Han er av rasen langhåret Dachs, og selv om han i utgangspunktet ble kjøpt som dverg har han vokst seg både stor og kraftig, og rangerer idag som en standard. En skikkelig praktutgave av en pølsehu.. eh, jeg mener Dachs!

I august fikk Fenris en lillebror som har fått navnet Tico, og stamtavlenavnet hans er Limore's Magic Johnson. Han er også en langhåret Dachs, men i motsetning til Fenris ser Tico ut til å beholde dverg-betegnelsen sin. Han er mye mindre enn Fenris var som valp, men det betyr ikke at han er skjørere og mer forsiktig. Tvert imot, Tico er en skikkelig liten røver som overkjører storebror ved alle anledninger, og tar plassene hans en etter en. Så langt har Fenris respektert Ticos valpestatus, og behandlet ham deretter, men det varer nok ikke lenge før Tico er blitt gammel nok til å måtte stå for det han gjør - og da tenker jeg at det blir månelyst. I skrivende stund er mamma og pappa på vei sørover, med "småbrødrene" mine bak i bilen. Selv om jeg ikke er überfascinert av hunder, så gleder jeg meg litt til å se Fenris igjen - og å se hvordan han reagerer på å se meg igjen, selv om jeg ikke syns det er noe kult at han tar det så tungt å skilles igjen. Og så blir det spennende å se hvordan Tico har blitt på en måned, han var jo bare baby da vi var hjemme sist. Nå som vi har kjøpt oss kamera, så lover jeg å komme tilbake med bilder av dem begge!

Foto: © Inga Thevarajah '08