2. juledag i Nittedal

Igår tok vi turen til Nittedal for å besøke Øyvinds familie, og vi var dessuten invitert på den fantastiske ribba som jeg har fantasert om helt siden forrige jul. Ja, for familien H. lager uten tvil den beste ribba jeg noensinne har smakt! Til og med svoren var perfekt og minnet aller mest om bacon crisp, kan man ønske seg noe mer? Nam! Som om ikke det var nok, hadde svigermor disket opp med hjemmelagd riskrem og tilsvarende rødsaus av jordbær og tyttebær. Bare synd jeg var så mett at jeg knapt nok orket en tallerken med dessert. Nydelig, og uten tvil den aller beste maten denne jula!

Siden vi ikke feiret julaften i Nittedal denne gangen lå det noen pakker og ventet på oss alle tre, og det var kjempekoselig! Jeg fikk en M·A·C øyenskygge i fargen Vex av Licota, i tillegg til nok et par med deilige firkanttøfler, et flott kremhvitt sjal av bestemor, et utrolig nydelig og deilig sjal i grått alpakkagarn som svigermor selv hadde laget, sammen med et nydelig skjerf i hvitt og sølv til finere anledninger. Jeg trenger vel ikke nevne at jeg er stor fan av å holde varmen i denne fryktelige vinterkulda? Alpakkasjalet har allerede gjort nytte for seg mer enn én gang! Licota hadde dessuten kjøpt et stort, flott ullpledd til meg og Øyvind, og Theo fikk en etterlengtet tyggeknute fra dem alle som han ble veldig, veldig glad for. Det morsomme var jo at jeg bare dagen før hadde sagt til Øyvind at vi måtte kjøpe en sånn til ham når vi kom hjem, siden han hadde så mye moro med Dennis sin. Her er et bilde av storsjarmøren med julegaven sin på fanget til tante Licota.

Vi kom oss både frem og tilbake til tross for de enorme mengdene med snø, og Theo fikk hilse på resten av familien. Det var kjempekoselig å se alle sammen igjen, og det er synd at det blir såpass lenge mellom hver gang vi sees. Hjertelig tusen takk for den fantastiske middagen, og alle de fine gavene vi fikk!

Photo © Licota '09

Julaften på Spikkestad

Selv om det er relativt lenge mellom hver gang, så svikter aldri MacBooken meg. I skrivende stund sitter jeg på Spikkestad i Buskerud, hos min søster og hennes familie. Hadde en kjempehyggelig julaften igår, sammen med både store og ..vel, relativt små! Som allerede kjent er det ikke noen stor julefeiring med oss, så det ble ikke noe voldsomt gavedryss - men det er virkelig ikke så viktig, og jeg satte veldig stor pris på å få være sammen med mine kjære tantebarn igjen. Gave ble det dog, fra min kjæreste Øyvind, og igjen hadde han slått på stortromma! Jeg fikk nemlig en Nintendo Wii Limited Edition Black, sammen med spillene "MySims: Kingdom" og hoveddelen av gaven, nemlig "New Super Mario Bros". Jeg har vært Super Mario-fan siden NES 8-bit kom i 1986, og det begynner sannelig å bli noen år siden. Hver eneste gang det har vært reklame på TV for dette nye Super Mario-spillet, har jeg blitt henrykt og savnet min gamle NES (som jeg donerte til tantebarna mine for mange år siden). Dette hadde selvsagt min meget observante kjæreste fått med seg, kanskje ikke så rart med tanke på at jeg mer enn en gang har utbrutt "åh, jeg ønsker meg sånn!" og dermed havnet det en Wii under juletreet, med mitt navn på! Jeg har liksom tenkt på Wii mange ganger, men siden dette konseptet er ganske fysisk hadde jeg slått tanken fra meg - å veive med armer og bein funker liksom ikke så veldig bra for meg. "New Super Mario Bros" funker derimot helt ypperlig, siden man bare trenger å riste på kontrolleren iblant, og det klarer jeg jo - og hvem bryr seg vel om andre spill når man har Super Mario?

Tusen takk, kjæresten min! ♥

Søsteren min og familien hadde lagd forundringspakker til alle i år, og i vår lå det blant annet et nydelig smykke av Murano-glass kjøpt i Venezia, Italia. Sånne ting er jeg svært glad i, ting som er spesielle og ikke noe alle andre har. En virkelig nydelig, og spesiell gave. Ellers var esken fylt til randen med ymse NuSkin-produkter, og en mengde bokser med ansjonsfylte oliven til Øyvind - hver sine lyster, sier nå jeg..

Tror disse dagene har vært morsomme for Theo også, og han har opplevd mengder med nye og kjente lukter, massevis av mennesker, og ikke minst Dennis - husets tre år gamle Chihuahua. Det var utrolig gøy å se den første reaksjonen, for Theo er utelukkende leken og skjønner ikke helt dette med rang og respekt. Han deler gjerne alt han har av både mat og leker, og skjønner ikke helt hvorfor Dennis ser dumt på ham når han hopper rundt på stive bein og inviterer til lek - uten stopp. Jeg skjønner godt at Dennis syntes det ble litt i overkant mye, spesielt når man er blitt såpass gammel at lek ikke er så veldig interessant lenger - men hva kan man gjøre når en masete unge bare skal klenge og leke hele tiden? Når huset dessuten er fullt av mennesker som gjerne vier en tonnevis med kos, lek og oppmerksomhet - da er livet helt fantastisk for en liten hund!

Imorgen er planen at vi skal til Nittedal for å besøke familien til Øyvind, men jeg må innrømme at jeg er skeptisk til kjøreturen med tanke på det forferdelige snøværet vi opplever her for øyeblikket. Licota kunne nettopp fortelle at det hadde dalt 20 cm på 9 timer, og selv om det ikke har falt like mye snø her har det likevel snødd mye!