Igår tok vi turen til Nittedal for å besøke Øyvinds familie, og vi var dessuten invitert på den fantastiske ribba som jeg har fantasert om helt siden forrige jul. Ja, for familien H. lager uten tvil den beste ribba jeg noensinne har smakt! Til og med svoren var perfekt og minnet aller mest om bacon crisp, kan man ønske seg noe mer? Nam! Som om ikke det var nok, hadde svigermor disket opp med hjemmelagd riskrem og tilsvarende rødsaus av jordbær og tyttebær. Bare synd jeg var så mett at jeg knapt nok orket en tallerken med dessert. Nydelig, og uten tvil den aller beste maten denne jula!

Siden vi ikke feiret julaften i Nittedal denne gangen lå det noen pakker og ventet på oss alle tre, og det var kjempekoselig! Jeg fikk en M·A·C øyenskygge i fargen Vex av Licota, i tillegg til nok et par med deilige firkanttøfler, et flott kremhvitt sjal av bestemor, et utrolig nydelig og deilig sjal i grått alpakkagarn som svigermor selv hadde laget, sammen med et nydelig skjerf i hvitt og sølv til finere anledninger. Jeg trenger vel ikke nevne at jeg er stor fan av å holde varmen i denne fryktelige vinterkulda? Alpakkasjalet har allerede gjort nytte for seg mer enn én gang! Licota hadde dessuten kjøpt et stort, flott ullpledd til meg og Øyvind, og Theo fikk en etterlengtet tyggeknute fra dem alle som han ble veldig, veldig glad for. Det morsomme var jo at jeg bare dagen før hadde sagt til Øyvind at vi måtte kjøpe en sånn til ham når vi kom hjem, siden han hadde så mye moro med Dennis sin. Her er et bilde av storsjarmøren med julegaven sin på fanget til tante Licota.

Vi kom oss både frem og tilbake til tross for de enorme mengdene med snø, og Theo fikk hilse på resten av familien. Det var kjempekoselig å se alle sammen igjen, og det er synd at det blir såpass lenge mellom hver gang vi sees. Hjertelig tusen takk for den fantastiske middagen, og alle de fine gavene vi fikk!

Photo © Licota ‘09

Selv om det er relativt lenge mellom hver gang, så svikter aldri MacBooken meg. I skrivende stund sitter jeg på Spikkestad i Buskerud, hos min søster og hennes familie. Hadde en kjempehyggelig julaften igår, sammen med både store og ..vel, relativt små! Som allerede kjent er det ikke noen stor julefeiring med oss, så det ble ikke noe voldsomt gavedryss – men det er virkelig ikke så viktig, og jeg satte veldig stor pris på å få være sammen med mine kjære tantebarn igjen. Gave ble det dog, fra min kjæreste Øyvind, og igjen hadde han slått på stortromma! Jeg fikk nemlig en Nintendo Wii Limited Edition Black, sammen med spillene “MySims: Kingdom” og hoveddelen av gaven, nemlig “New Super Mario Bros”. Jeg har vært Super Mario-fan siden NES 8-bit kom i 1986, og det begynner sannelig å bli noen år siden. Hver eneste gang det har vært reklame på TV for dette nye Super Mario-spillet, har jeg blitt henrykt og savnet min gamle NES (som jeg donerte til tantebarna mine for mange år siden). Dette hadde selvsagt min meget observante kjæreste fått med seg, kanskje ikke så rart med tanke på at jeg mer enn en gang har utbrutt “åh, jeg ønsker meg sånn!” og dermed havnet det en Wii under juletreet, med mitt navn på! Jeg har liksom tenkt på Wii mange ganger, men siden dette konseptet er ganske fysisk hadde jeg slått tanken fra meg – å veive med armer og bein funker liksom ikke så veldig bra for meg. “New Super Mario Bros” funker derimot helt ypperlig, siden man bare trenger å riste på kontrolleren iblant, og det klarer jeg jo – og hvem bryr seg vel om andre spill når man har Super Mario?

Tusen takk, kjæresten min! ♥

Søsteren min og familien hadde lagd forundringspakker til alle i år, og i vår lå det blant annet et nydelig smykke av Murano-glass kjøpt i Venezia, Italia. Sånne ting er jeg svært glad i, ting som er spesielle og ikke noe alle andre har. En virkelig nydelig, og spesiell gave. Ellers var esken fylt til randen med ymse NuSkin-produkter, og en mengde bokser med ansjonsfylte oliven til Øyvind – hver sine lyster, sier nå jeg..

Tror disse dagene har vært morsomme for Theo også, og han har opplevd mengder med nye og kjente lukter, massevis av mennesker, og ikke minst Dennis – husets tre år gamle Chihuahua. Det var utrolig gøy å se den første reaksjonen, for Theo er utelukkende leken og skjønner ikke helt dette med rang og respekt. Han deler gjerne alt han har av både mat og leker, og skjønner ikke helt hvorfor Dennis ser dumt på ham når han hopper rundt på stive bein og inviterer til lek – uten stopp. Jeg skjønner godt at Dennis syntes det ble litt i overkant mye, spesielt når man er blitt såpass gammel at lek ikke er så veldig interessant lenger – men hva kan man gjøre når en masete unge bare skal klenge og leke hele tiden? Når huset dessuten er fullt av mennesker som gjerne vier en tonnevis med kos, lek og oppmerksomhet – da er livet helt fantastisk for en liten hund!

Imorgen er planen at vi skal til Nittedal for å besøke familien til Øyvind, men jeg må innrømme at jeg er skeptisk til kjøreturen med tanke på det forferdelige snøværet vi opplever her for øyeblikket. Licota kunne nettopp fortelle at det hadde dalt 20 cm på 9 timer, og selv om det ikke har falt like mye snø her har det likevel snødd mye!

Jeg regner egentlig med at det er unødvendig å opplyse om dette, men jeg er altså frisk igjen. Det hender jeg har litt grums i sjiraffen enda, men det er hverken ubehagelig, slitsomt eller farlig. Det er helt fantastisk! Dog, siden det alltid må være noe klager jeg i disse tider over denne forbannede mørketiden. Joda, jeg kommer fra Det Høye Nord™ og der hadde vi det tidvis ganske så mørkt, men hos meg er dette noe om tydeligvis blir verre og verre for hvert år. Jeg blir sliten, trøtt og uopplagt, og det er uendelig.. vel, slitsomt. Nå funderer jeg faktisk på om jeg skal spare til en sånn gadget som gradvis vekker deg ved å simulere soloppgangen, men som kjent.. alt som faktisk kan hjelpe en stakkar koster jo flesk.

Deretter er det dette med jul. Ja, idag skriver vi 28. november, og jeg er allerede møkklei alle som maser om jul. Ikke nok med det, for i naboblokka bor det folk som allerede har tent adventsstjerna, og vi har ikke engang rukket å komme til 1. søndag i advent! Jeg skjønner ikke hvorfor folk insisterer på å stresse så jævlig. Hvor er kosen i det? Folk henter frem julepynt, vasker og rydder, henger opp julegardiner, pynter juletre – joda, jeg vet om folk som faktisk har pynta juletreet allerede, baker de sju sortene – eller gjerne dobbelt så mange, erstatter de vanlige stueplantene med julestjerner i massevis, og deretter syter de over hvor utrolig slitne de er. Hvor ble det egentlig av kosen? For meg var jula tiden hvor søsknene mine var hjemme, og hele familien var samlet. Det tiden vi spilte brettspill og spiste god mat. Slett ikke tiden hvor det hele handler om hvem som bruker mest penger på ubrukelige ting som blir byttet så snart butikkene åpner likevel, eller tiden hvor det handler om å overgå naboen i blinkende, amerikansk-inspirert julepynt. Barndomsminnene mine vil alltid være fine, og det hender jeg savner det å være fem år og late som om at jeg ikke skjønte at julenissen var min yngste storesøster, men jula er ikke lenger det den en gang var.

La meg nå understreke at jeg fortsatt setter pris på disse dagene hvor det strengt tatt ikke skjer så veldig mye. Jeg setter pris på å se igjen familie, enten det er fra min eller Øyvinds side, og det er alltid koselig å se igjen venner man kanskje ikke får sjansen til å snakke så mye med ellers i året. Jeg er glad for at pinnekjøtt endelig er tilgjengelig igjen, og jeg gleder meg stort sett alltid til familiemiddagen. Å ha gyldig unnskyldning til å dolle seg opp litt ekstra er bare en liten bonus. Det jeg ikke skjønner er hvorfor det ikke går an å ha det sånn hele året? Hvorfor må så mange ha en viss årstid, en viss dato å henge dette på? Hvorfor kan man ikke ta seg tid til å være sammen med familien, uten at det må være en fastsatt dato på kalenderen? Jeg bryr meg ikke om disse gavene, det er ikke det som er viktig for meg. En gave som blir gitt på en helt vanlig dag, helt uforventet, er en gave som betyr så uendelig mye mer – hvor er vel gleden i å forvente en gave? Og hvor er gleden i å gi en gave som forventes?

Julen 2009 skal tilbringes sammen med min eldste storesøster og hennes familie, samt Øyvinds familie, dersom alt går etter planen. Med tanke på at svineinfluensaen herjer landet denne vinteren er vi nødt til å ta visse forbehold, men dersom folk holder seg friske er det altså det som står på agendaen. Det er ikke så ofte jeg får sjansen til å se søsknene mine og deres familier lenger, så jeg er veldig glad for hver eneste sjanse som dukker opp. Nevøer og nieser vokser opp med lynets hastighet, og det er nok ikke så veldig lenge til de selv har sine egne familier å tilbringe de dyrebare fridagene sammen med. For det er sånn det er når man vokser opp. Man får sine egne familier, sine egne venner, og sitt eget liv å forholde seg til. Man har ikke lenger tid eller mulighet til å opprettholde gamle tradisjoner, og kanskje man et eller annet sted på veien endrer syn på ting man trodde var den største selvfølgelighet som barn? Jeg vet iallfall at jeg setter uendelig stor pris på begge familiene mine, og det trenger sannelig ikke være jul for at jeg skal kose meg sammen med noen av dem.

Vis venner og familie at du bryr deg om dem året rundt!

.. som gjør dem så forbannet vanskelige å like? Nok ei helg er over, men det har vært ei kjempebra helg på alle måter! På torsdag kom nemlig min eldste søster og hennes mann på besøk, og de hadde med seg vesle Dennis. Selv om navnet tilsier at dette burde vært en skikkelig rampegutt kan jeg informere om at Dennis er en veldig stille og forsiktig Chihuahua med bøttevis av sjarm. Det er ikke så ofte jeg ser søsknene mine, siden vi alle bor på hver vår kant av landet – og i utlandet for den del – så det var veldig, veldig koselig å se både dadda og Sten igjen. Det merkes forøvrig at jeg ikke er fjortis lenger, for det er ikke lenger noe problem å oppholde seg i samme rom som henne, og det er en god ting! Med tanke på at jeg nettopp har rundet de sagnomsuste 30 burde det vel egentlig bare mangle også. Mamma, som har forelsket seg fullstendig i Trondheim, hadde selvsagt avtalt med de andre to at hun skulle dukke opp på nok et overraskelsesbesøk, så rundt midnatt dukket også hun opp her igjen. På lørdag var vi kjempeheldig med været, så vi fikk tatt oss en tur inn til byen. Etter noe om og men bestemte vi oss for å lunche på “Lille Pizza og Sånn”, og jeg hadde helt glemt at maten der er fantastisk! I gammel tradisjon ble det italiensk pizza med smørsaus på meg, og en flaske Chablis på deling. Som de fleste andre helger skulle jeg ønske at den hadde vært minst dobbelt så lang, men kanskje spesielt denne. Vi har hatt det kjempekoselig sammen, spist god mat og bare hatt det generelt hyggelig, og jeg håper det ikke blir altfor lenge til neste gang vi sees. Kanskje til jul? Å ha Dennis i hus har ikke gjort lengselen min etter kjæledyr noe mindre, for herligere hund skal man lete lenge etter. Nå er han riktignok veldig bortskjemt, og altfor vant til å henge på en eller annens arm, men det er lite som er mer koselig enn å ha en varm liten skapning som ham i fanget.

Det merkes at høsten er kommet, for med høsten kommer humørsvingningene mine. Jeg hater at det blir kaldere, at været blir våtere og mer dystert, og at det blir mørkere hver eneste dag. Jeg hører folk snakke om kuldegrader, og jeg ser ikke frem til at Kong Vinter igjen kommer på besøk. Høsten gjør meg nedfor, og da setter tankene igang med å spinne intrikate nett jeg har vanskelig for å komme meg ut av. Jeg går meg fast i negative tankemønster, og jeg skjønner liksom ikke helt meningen med noe som helst. Men! Makeup gjør meg i bedre humør, så ikke bli sjokkert om det kommer noen fargeglade innlegg om ikke altfor lenge.

On Friday the 7th I turned 30, and I seriously don’t understand why people keep whining about turning 30. It didn’t feel any different than the other birthdays, and I’m not feeling depressed or anything. My Friday started with a text message from André just past midnight, who was the very first to congratulate me. Since it has become somewhat of a tradition to send an e-mail to Nattønsket (a Norwegian radio program) on NRK P1, I decided to try again this year and once again I got my message read and my song played. “Brown Eyed Girl” with Van Morrison. My song. I counted 46 messages on Facebook, all sent to congratulate me, and I got a few text messages and phone calls as well. Thank you all for the sweet comments, and all the attention! I really appreciate it, and I love you all for thinking about me. As I’ve already bragged about, I got my beloved Mac Pro from Øyvind. My mom and dad sent me a decent amount of money, and my oldest sister and her family sent me a very nice black lantern, and two big candles to put inside the lantern.

I had this strange feeling all Thursday, thinking that my mom would mysteriously appear to visit me on my birthday, but as I spoke to her on the phone earlier that day I figured that my instincts was playing a trick on me. I could not quite shake the feeling though. I knew she had texted Øyvind about something he refused to share with me, but I have no clue to what she wanted. Maybe she wanted him to get me something special for my birthday? Friday came, and we spent most of the day outside. The plan was originally to go out for dinner some time during the evening, but the weather was extraordinary nice and warm, so we ended up just walking around in town after school, having a burger and an ice cream at McDonalds, watching all the people everywhere. I knew that we would start lessons about Adobe Illustrator on Monday, so I wanted to go look at some pen tablets at Eplehuset. It’s impossible to draw anything with a mouse, at least to me, and a pen tablet would be perfect. I found a gorgeous medium sized Wacom Intuos4 Pen Tablet, which turned out to be the top model from Wacom. Eplehuset even had a 20% discount on it in their new store! I feel like the biggest Apple-geek ever right now, but I’m really glad that there is accessories for my Mac that will make my days at school a lot easier. Anyway! It’s no secret that I absolutely love sitting outside watching people passing by whenever the sun is out, so we went to Bær og Bar for a cold beer. Meanwhile mysterious things was going on without my knowledge! Turned out that my mom actually had decided to surprise me with a visit since it was my birthday and all, and that my gut was correct the whole time! When we got home there was a suitcase in the hallway, and it looked strangely familiar. But still no mom. Suddenly the doorbell rang, a very familiar voice said: “Flower delivery!”, and there she was!

Thank you mom, for thinking of me and for taking the time to visit us!