Godt brukt hverdag byttes!

Formen blir liksom ikke noe bedre, og hjernen min produserer stadig fargerike fantasier om skoleferie, og tid til å gjøre akkurat det som måtte falle meg inn. Uten å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke "får gjort" alt jeg burde, og opprinnelig hadde planer om å få unna, that is. Skjønner egentlig ikke helt hvorfor formen er sånn som den er, for jeg gjør jo ingenting som skulle slite meg ut - og jeg spiser jo bra til meg å være? Kanskje det bare er årstiden, for jeg har følelsen av at Kong Vinter lurer i horisonten, og jeg gleder meg ikke til kulda setter inn for fullt. Bare tanken gir meg lyst til å gjemme meg i senga, under begge dynene, og bare bli der til våren igjen melder sin ankomst - men det går jo ikke. Orken er liksom borte, og nakken gir seg ikke med å plage meg.

Noe av frustrasjonen tror jeg kommer av det at jeg aldri får være alene, sånn skikkelig alene. Jeg har jo hatt det sånn hele livet, så jeg er vant til det - men det er likevel enormt slitsomt, og jeg tror ikke noen egentlig forstår hvor tungt det faktisk er å ikke kunne tusle inn på et rom og slenge igjen døra bak seg, eller bare rusle en tur ut i kveldsmørket alene. Jeg er avhengig av assistanse, og jeg har noen helt supre assistenter - de har jeg ingenting vondt å si om - men det er jævlig vanskelig å skulle oppføre seg sånn noenlunde sivilisert til enhver tid. Om humøret mitt ikke er på topp, eller formen er relativt dårlig som den jo har vært i det siste, så har jeg behov for å være alene. Jeg orker ikke snakke, tulle eller finne på ting hele tiden, da blir jeg bare enda mer lei og i verre humør. Jeg føler likevel at jeg ikke kan si det, at jeg vil være i fred - jeg føler meg uhøflig og fæl, men ved å klistre på meg et smil, og tvinge meg selv til å være sosial, er det er jo bare meg selv det går utover. Jeg vet jo det, har vært der før og ingenting blir bedre av det heller.

Dilemma. Sliten. Alltid er det noe.