I don’t understand why there’s always something that isn’t working properly when it comes to web design. Well, maybe it’s me. Maybe I suck. Maybe. Although I’m pretty sure it isn’t my fault that users from blogg.no (the link is not promotional, it’s only to give you the opportunity to check out the stupid site yourself) don’t have functional gravatars when they comment on blogs that aren’t hosted by blogg.no, and vice versa. Gravatar actually means Globally Recognized Avatars, and is supposed to follow you from site to site. Seems like blogg.no have hijacked the gravatar to show their own static avatar – or really no avatar at all – instead of just getting the actual personal gravatar for users outside of blogg.no! It annoys the hell out of me. Seriously, I refuse to register for an account just to get that bloody avatar to work when I comment in blogs hosted by blogg.no.

If you’re not using Gravatar at all, blogg.no, then please stop using their logo! KTHX.
Long live stupidity! Jeez.

Jeg regner egentlig med at det er unødvendig å opplyse om dette, men jeg er altså frisk igjen. Det hender jeg har litt grums i sjiraffen enda, men det er hverken ubehagelig, slitsomt eller farlig. Det er helt fantastisk! Dog, siden det alltid må være noe klager jeg i disse tider over denne forbannede mørketiden. Joda, jeg kommer fra Det Høye Nord™ og der hadde vi det tidvis ganske så mørkt, men hos meg er dette noe om tydeligvis blir verre og verre for hvert år. Jeg blir sliten, trøtt og uopplagt, og det er uendelig.. vel, slitsomt. Nå funderer jeg faktisk på om jeg skal spare til en sånn gadget som gradvis vekker deg ved å simulere soloppgangen, men som kjent.. alt som faktisk kan hjelpe en stakkar koster jo flesk.

Deretter er det dette med jul. Ja, idag skriver vi 28. november, og jeg er allerede møkklei alle som maser om jul. Ikke nok med det, for i naboblokka bor det folk som allerede har tent adventsstjerna, og vi har ikke engang rukket å komme til 1. søndag i advent! Jeg skjønner ikke hvorfor folk insisterer på å stresse så jævlig. Hvor er kosen i det? Folk henter frem julepynt, vasker og rydder, henger opp julegardiner, pynter juletre – joda, jeg vet om folk som faktisk har pynta juletreet allerede, baker de sju sortene – eller gjerne dobbelt så mange, erstatter de vanlige stueplantene med julestjerner i massevis, og deretter syter de over hvor utrolig slitne de er. Hvor ble det egentlig av kosen? For meg var jula tiden hvor søsknene mine var hjemme, og hele familien var samlet. Det tiden vi spilte brettspill og spiste god mat. Slett ikke tiden hvor det hele handler om hvem som bruker mest penger på ubrukelige ting som blir byttet så snart butikkene åpner likevel, eller tiden hvor det handler om å overgå naboen i blinkende, amerikansk-inspirert julepynt. Barndomsminnene mine vil alltid være fine, og det hender jeg savner det å være fem år og late som om at jeg ikke skjønte at julenissen var min yngste storesøster, men jula er ikke lenger det den en gang var.

La meg nå understreke at jeg fortsatt setter pris på disse dagene hvor det strengt tatt ikke skjer så veldig mye. Jeg setter pris på å se igjen familie, enten det er fra min eller Øyvinds side, og det er alltid koselig å se igjen venner man kanskje ikke får sjansen til å snakke så mye med ellers i året. Jeg er glad for at pinnekjøtt endelig er tilgjengelig igjen, og jeg gleder meg stort sett alltid til familiemiddagen. Å ha gyldig unnskyldning til å dolle seg opp litt ekstra er bare en liten bonus. Det jeg ikke skjønner er hvorfor det ikke går an å ha det sånn hele året? Hvorfor må så mange ha en viss årstid, en viss dato å henge dette på? Hvorfor kan man ikke ta seg tid til å være sammen med familien, uten at det må være en fastsatt dato på kalenderen? Jeg bryr meg ikke om disse gavene, det er ikke det som er viktig for meg. En gave som blir gitt på en helt vanlig dag, helt uforventet, er en gave som betyr så uendelig mye mer – hvor er vel gleden i å forvente en gave? Og hvor er gleden i å gi en gave som forventes?

Julen 2009 skal tilbringes sammen med min eldste storesøster og hennes familie, samt Øyvinds familie, dersom alt går etter planen. Med tanke på at svineinfluensaen herjer landet denne vinteren er vi nødt til å ta visse forbehold, men dersom folk holder seg friske er det altså det som står på agendaen. Det er ikke så ofte jeg får sjansen til å se søsknene mine og deres familier lenger, så jeg er veldig glad for hver eneste sjanse som dukker opp. Nevøer og nieser vokser opp med lynets hastighet, og det er nok ikke så veldig lenge til de selv har sine egne familier å tilbringe de dyrebare fridagene sammen med. For det er sånn det er når man vokser opp. Man får sine egne familier, sine egne venner, og sitt eget liv å forholde seg til. Man har ikke lenger tid eller mulighet til å opprettholde gamle tradisjoner, og kanskje man et eller annet sted på veien endrer syn på ting man trodde var den største selvfølgelighet som barn? Jeg vet iallfall at jeg setter uendelig stor pris på begge familiene mine, og det trenger sannelig ikke være jul for at jeg skal kose meg sammen med noen av dem.

Vis venner og familie at du bryr deg om dem året rundt!

Jeg har noe som lurer i magen. En idé. En tanke. Noe som kanskje burde realiseres? Det kan bare skje på en måte. Jeg må bestemme meg for hva jeg vil, og hva jeg skal gjøre. Hvilken ende av tråden griper man først? Hvor begynner man å nøste hen? Folk flest, iallfall i min omgangskrets, sier alltid at man må følge magefølelsen – noe jeg stort sett aldri gjør. Blir dette starten på noe nytt, noe bra?

Jeg sitter nemlig her og lurer på om jeg skal vinke farvel til hele NTNU, og begynne på ny frisk. Det er bittert, siden dette for meg betyr at jeg må kaste inn håndkleet og anse slaget for tapt. Det er kanskje det som er rett, for meg? Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei med studiene mine på NTNU. Hver gang jeg tenker på det, så velter det seg i magen, og jeg vet at studielånet bygger seg opp til tross for at jeg ikke får noe som helst ut av disse studiene. Jeg begynner på noe, føler ikke at det er interessant, finner det overhodet ikke givende, så jeg begynner på noe nytt. Jeg kommer overhodet ingen vei. Tanken på alle de fysiske hindrene gjør meg dårlig, gjør at jeg mister lysten – det er ingenting positivt som veier opp for alt det negative. Jeg får ikke være med på noe sosialt, der er det som regel rullestolen, eller helst mentaliteten til de som står i spissen som stopper meg. Jeg blir ikke kjent med noen i skolesammenheng, og jeg føler ikke at jeg lærer noe som er potensielt nyttig. Jeg er en av disse menneskene som har lyst til å utmerke meg. Utmerke meg på den måten at jeg velger å studere noe jeg syns er morsomt, noe jeg syns er interessant, sånn at jeg på sikt kan jobbe med noe jeg trives å jobbe med. Per idag vet jeg ikke om å komme meg ut i arbeidslivet er et realistisk mål for meg, men det er likevel det jeg ønsker å jobbe mot. Jeg liker ikke hverdagen hvor jeg sitter hjemme og teller dager til neste trygdeutbetaling, det er ikke meg. Jeg hadde mye heller jobbet for den samme inntekten, gjort noe fornuftig, noe nyttig – istedet for å motta penger fordi jeg har et handikap. Men.. noe må man jo leve av, dessverre.

Derfor snuser jeg på Norges Kreative Fagskole, en privatskole som tilbyr fag som jeg har snakket om siden jeg gikk ut av videregående. Fag som Grafisk Design, Illustratør og Webdesign. Det største spørsmålet er kanskje hvorfor jeg ikke begynte der med en gang, men det eneste svaret jeg kan finne er at NTNU var billetten min til det nye livet. Det ble bare sånn, og uten NTNU som holdepunkt når det kom til studentbolig og “unnskyldning”, hadde jeg ikke funnet motet til å løsrive meg fra vesle bortgjemte Steigen. Uten NTNU hadde jeg ikke klart å finne livet jeg drømte om, det gode livet med alle mulighetene – livet jeg i aller høyeste grad lever idag. Og viktigst av alt, hadde det ikke vært for idéen om å studere ved NTNU, hadde heller ikke jeg og Øyvind fått sjansen vår, sjansen som har gitt meg en fantastisk kjæreste som er her for meg uansett når jeg trenger ham, og som alltid støtter meg i mine valg.

Nå tror jeg kanskje jeg har funnet den rette veien, for nå har jeg en god følelse i magen!

Jeg vil skrive! Jeg vil skrive om hvor fantastisk alt er. Hvor mye jeg gleder meg til det jeg har shoppet begynner å ramle ned i postkassen min! Alt for å unngå å måtte lese til eksamen. Beklageligvis er det ikke mer enn usle fem dager til eksamen og jeg burde lese, ikke sitte her. Men alt er ikke fantastisk. Jeg har ikke lyst til å lese til eksamen, for jeg har vondt. Nakken min verker og plager meg, hodet mitt stemmer i med en jevn dunking – og jeg får ikke nok ro mentalt til å samle tankene. Jeg vil bare bruke tiden min på ting som jeg ikke trenger å aktivisere hjernecellene på, ting som å se på TV eller høre å musikk bare.

Gah, hvor fikk jeg denne glupe idéen om å studere fra?

Jeg blir så jævlig motløs. Hvorfor kan aldri ting gå på skinner? Om så bare for en liten stund? Neida. Livet funker ikke sånn. Man må alltid støte på motstand, sånn at man har noe å kjempe for. Eller imot. Kommer an på hvordan du ser det. Det gjør meg så ubeskrivelig lei. Det er gir meg liksom aldri tid til å puste ut, aldri tid til å slappe av. Lei.

Nettopp dette har nå gjort meg i tvil angående studier. Altså, fremtidsplanene mine er selvsagt å komme meg ut av dette trygdesurret, og heller ha en inntekt å stole på. Og for å nå det målet må jeg skaffe meg en utdanning, for det er jo beklageligvis sånn at det er disse evinnelige papirene som teller tyngst hos en arbeidsgiver – ellers tror jeg ikke jeg hadde sittet på skolebenken idag. En jobb hadde ikke bare gitt meg en inntekt, men også noe å gjøre om dagene, noe produktivt. Istedet sitter jeg bare her og blir nedpsyket av motgang av ymse slag, og det igjen fører til at jeg ikke har lyst til å gjøre noen ting. Enkelte dager frister det igrunn mest å bare grave seg ned, for ikke å komme til syne igjen på en lang, lang stund. Det hadde vært godt. Men så er det dette med personlighet da, og jeg er jo overhodet ikke typen som gir meg midt i en kamp – personlig nederlag er ikke tingen for meg, og dermed må jeg bare holde hodet hevet, og tvinge frem et smil i ny og ned. Sette opp et spill for galleriet, so to speak. Lei.

Til å begynne med trivdes jeg kjempegodt på skolebenken. Jeg likte rollen som studine, intelligent og dyktig. Nå er det igrunn mer et tiltak enn noe annet. Rollen som studine skulle sikre meg en bedre inntekt, fra NAV, og hjelpe meg fremover i livet – istedet føles det bare som et lodd rundt halsen, der jeg ligger og kaver rundt midt uti en malstrøm av vann som truer med å sluke meg, dra meg til bunns. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen? Hvordan jeg skal unngå å la meg drukne? Å bli fortalt at man ikke trenger å prøve, fordi man helt sikkert ikke klarer det likevel, tar pusten fra en, fra meg. Får ikke puste, vet ikke hvordan. Lei.