Dysfunctional yet Charming
30May/074

Stemningsrapport fra Det Høye Nord™

På tide med en aldri så liten stemningsrapport? Ja, for jeg lever nemlig, det har seg bare slik at det har skortet litt på motivasjon og tiltak i det siste. Imotsetning til andre, som driver med knallhard forskning på sorte hull, og hvor høy promille man kan inneha sammen med medikamenter før det går riktig ille - skjer det ikke nevneverdig mye i min ende av Gokk™. Wink Riktignok har værgudene kommet over sin ukelange fyllekule, og har bestemt seg for å velsigne oss med rene, skjære sommerværet! Let the record state at jeg den 22. mai kommenterte at dette trolig var årets sommer i Det Høye Nord, for denne gang - og at jeg tok feil, det ble visst et par dager til.

Forrige tirsdag ble langt mer spennende enn ting pleier å være her - da fikk jeg nemlig besøk! Besøk er fint, besøk er deilig. Jeg liker besøk! Det kuleste var nesten det at dette var et skikkelig impulsivt besøk - og det er omtrent ikke mulig å gjennomføre, når man bor sånn som jeg gjør. Onsdag hadde jeg fortsatt besøk! Torsdag reiste besøket mitt hjem, selv om jeg ikke hadde noe lyst - whatsoever - til å la ham få lov til det. Koselig var det uansett, og absolutt nok til å lade humøret og batteriene for en stund fremover. Smile

Jeg savner deg, vet du - det er utrolig lett å bli "avhengig" av å være rundt deg. Skulle ønske jeg fikk tilbringe mer tid sammen med deg, for da er verden et fint sted å leve. Glad i deg, alltid.

Utover dette vandrer tankene stadig til Trondheim, og jeg innser at jeg nå er utrooolig innstilt på å flytte - så jeg håper intenst at jeg kommer inn. Strengt tatt er det ingen grunn til at jeg ikke skulle komme inn, men jeg vil virkelig ikke glede meg før jeg vet at dette ordner seg i min favør. En kjapp mail til NTNU bekreftet dog at de venter på vitnemålet mitt, så jeg håper jo at de ser på det ganske med en gang. Jeg videresendte det herfra på torsdag, så det burde ha ankommet idag! Ellers holder jeg på med avsluttende eksamen i Webdesign-studiet, og jeg må nesten kunne si at det går over all forventning.

Nå fikk jeg akkurat en e-mail fra NTNU om at vitnemålet mitt var ankommet korrekt person, og at han skulle se på dette i løpet av dagen, eller imorgen! Hm, da vet jeg ærlig talt ikke om jeg tør sjekke mailen min mer - ever. Razz Knute i magen igjen! Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gruer meg på en måte til avgjørelsen faller - ikke fordi jeg ikke vil flytte, men fordi det er så utrolig.. slitsomt å ikke vite, å ikke ha mot nok til å håpe. Jeg vil til Trondheim! Neutral

9 dager til Oslo! Grin

18May/074

Here we go.. again!

Det er bare såvidt jeg gidder å skrive dette her, og den som prøver å komme med at "det ordner seg for snille jenter" blir premiert med at jeg aldri snakker til vedkommende igjen. OK? Fint.

I februar var jeg jo som kjent i møte med NTNU, for å klarlegge hvorvidt det var realistisk av meg å søke om skoleplass for høsten 2007. Jeg ble møtt med en enorm velvilje, og positiv tilbakemelding så det holdt - og ble inspirert til å tro at jeg faktisk kunne gjennomføre dette, rent praktisk. I og med at jeg har den historien som jeg har med det offentlige, og hjelpeapparatet generelt, har jeg hele tiden lagt stor vekt på at jeg trenger tid for å gjennomføre et flytte - og at jeg derfor ønsket å søke om "tidlig opptak". I mitt tilfelle er det ikke bare å leie leilighet, hive klærne mine i en bag, og kjøpe billigbilletter med NSB - jeg må ha en stor nok leilighet som er tilrettelagt for mine behov, alle de nødvendige hjelpemidlene - jeg må søke, intervjue og ansette passende assistenter, og ikke minst få alt stasjet mitt nedover til Trondheim. Gjerne før skolestart i august.
Jeg forklarte dette for NTNU i februar, og jeg forklarte det igjen for saksbehandler ved opptakskontoret ved et senere tidspunkt - nettopp fordi det er så utrolig viktig. Det er ikke akkurat som om at jeg bare er utålmodig, eller kravstor - jeg er avhengig av å vite at det kan gjennomføres, og av erfaring vet jeg jo at alt tar tid. Rådgiverne guidet meg gjennom fremgangsmåten for å søke, hva jeg måtte huske, og hva som kunne være lurt - men å sende legeerklæring sammen med omslagsarket ble aldri nevnt med et ord. Derimot fikk jeg beskjed om å sende brev og legeerklæring til SiT, for å dokumentere at jeg ikke kunne bo på hybel, og at jeg hadde bruk for en av deres tilpassede leiligheter - and so I did.

Mailen ankom mailboksen min nøyaktig 16:00 idag, og dermed var det også for seint å ringe dem for å spørre "hva faen?". I den kunne nemlig SO fortelle at min søknad om tidlig opptak var avslått grunnet manglende begrunnelse. OK, vet nærmere ettersyn skjønte jeg så at dette gjaldt legeerklæringen som åpenbart ble sendt til feil instans. Jeg prøvde umiddelbart å ringe NTNU, men ettersom klokka hadde tippet fem minutter over "all-offentlig-stengetid", så var det selvsagt ingen som tok telefonen der.

Etter å ha klikka rundt på SOs labyrint på nett, finner jeg følgende;

Behov for tidlig opptak må dokumenteres. På grunn av kort saksbehandlingstid må all dokumentasjon sendes med omslagsarket. Søkere som ettersender dokumentasjon kan ikke regne med å bli med i tidligopptaket.

Mon tro om helga mi blir morsom? Gah.

9May/079

Eksamensresultat!

Eksamen: Nyere Historie, muntlig

Jeg skal gjøre mitt ytterste for å fortelle dere om eksamensresultatet mitt, men jeg er så hysterisk trøtt at det er godt mulig at skrivefeil og andre uhumskheter vil forekomme. Sovna kl. 03:00 inatt, ble vekka av ulyder fra mobilen kl. 05:00 (beskjed fra pappa om å vekke ham da), og sto opp altfor seint. Vaska tjafset mitt, kom meg i klærne og deretter satte jeg og Marita kursen for Oppeid, og Hamsun Videregående Skole. Vi klarte å kjøre feil.. skilting? Fremmedord., men rakk likevel frem akkurat i tide. Jeg fikk oppgavene "Unionsoppløsningen med Sverige i 1905" og "Den Kalde Krigen" - ironisk nok var sistnevnte akkurat samme oppgaven som jeg klarte å stryke i sist gang jeg skulle vise hva jeg kunne om verdenshistorien vår. Personlig syns jeg ikke jeg gjorde det altfor bra - klarte å klore tak i endel viktige punkter som jeg utrolig nok hadde klart å "lagre på harddisken", som ganske trolig reddet skinnet mitt - men jeg kunne lagt det frem på en mye bedre måte. Likevel høstet jeg skryt fra sensor om at "jeg kunne Norgeshistorien min", og jeg tenkte: ".. haha, nå var du jammen morsom!".

Eksamensresultat: 4

17Apr/075

Hva hadde skjedd..

..i den virkelige verden, dersom en bokser hadde slått knockout på motstanderen sin, midt mellom to runder? Det hadde blitt ramaskrik, sånt gjør man bare ikke - det er usportslig. Hva om at man overfører betydningen til andre områder i livet, er det greit da? Jeg vet ikke jeg. Jeg er åpenbart ikke den rette til å komme med uttalelser overhodet. Hvorfor ikke? Fordi jeg er dum. En eller annen gang må jeg lære at verden ikke er helt som jeg tror, eller kanskje håper, at den er.

Får ikke sove om natta, blir bare liggende å tenke. Plutselig legger jeg merke til at jeg er iferd med å hyperventilere, og prøver å roe meg ned. Hele situasjonen er så jævlig skremmende. Hva skjer om jeg kommer inn på NTNU? Helt ærlig, hadde jeg fått positivt svar idag, så vet jeg ikke om jeg hadde takket ja. Selv om jeg alltid vil være fysisk avhengig av andre mennesker, så har jeg aldri hatt en personlighet som har gjort seg, eller vært avhengig av andre mennesker psykisk - men jeg må nesten innrømme at tanken på at jeg er helt alene i Trondheim skremmer meg. Igjen er jeg nede i den samme dalen jeg var fanget i under, og etter strømbruddet i januar. Fjellsidene er så høye at jeg ikke kan se himmelen, og alt er mørkt og skremmende. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Lyset mitt - den vesle ildfluen som gav meg håp om at jeg ville finne veien opp igjen, og ut i lyset - er ikke der mer, og igjen står jeg alene i mørket uten å vite hvor jeg kom fra, eller hvor jeg skal.

Alt jeg ville var å ha det bra.

3Apr/073

Søknaden er sendt!

Da var omslagsarket ferdig utfylt, alle attestene nummerert og lagt på korrekt plass - og konvolutten som skal avgjøre hele min fremtid er frankert, og sendt i retning NTNU. Nå begynner dette virkelig å bli spennende for alvor, for nå er det virkelig ikke noe mer jeg kan gjøre med saken - bare vente, og se hva svaret blir. For det meste av tiden er jeg superpositiv, og totalt innstilt på at dette ordner seg - men så blir jeg usikker, og jeg kjenner redselen for enda en skuffelse nederst i magen.

Skjønner jo ikke hvordan jeg skal overleve denne evinnelige ventingen!