Jakten på ..eh, den røde diamant?

.. kanskje ikke akkurat den røde diamant, men iallfall noe! Det er noe i det at man må avslutte et kapittel før man kan begynne på neste, selv om det ikke alltid er like enkelt.. eller smertefritt. Jeg står nå i nok et veikryss, hvor jeg må bestemme meg for hvilken vei jeg skal velge - om jeg skal følge hjertet, drømmene, visjonene - eller om jeg skal sette meg ned, og bli værende der hvor jeg er idag. Jeg vet hva jeg må velge, og jeg vet hva jeg vil velge, men det er ikke så lett å bare ta farvel med det som har vært ens hverdag de siste sju årene, på godt og vondt.

Idag kom det nemlig en tjukk konvolutt til meg fra SiT, og jeg var noe usikker på om jeg skulle tørre å åpne den. Nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg jo nesten sjekke hva dette var for noe - jeg har jo ikke fått tildelt skoleplassen min enda? Inni konvolutten lå det en prisliste, brannforskrifter, en innbetalingsgiro, og en leiekontrakt i to eksemplar! Pulsen min steg umiddelbart, for det stod da angivelig på SiTs egne websider at man ikke fikk tildelt studentbolig med mindre man kunne dokumentere studieplass? Uansett, jeg har fått tilslag på leiligheten i Trondheim, og plutselig er alt langt mer virkelighetsnært enn noen gang.

I'll leave the lights out, I'll tell you fairy tales
Whatever it takes to make you feel safe
I promise you now, they'll disappear
I'll take you back home, they won't find you there
Lene Marlin

Jeg kan vel ikke forvente at andre skal skjønne dette, med mindre de er like glad i dyr som jeg er - men idag har jeg bestemt meg for å slutte med chinchillaoppdrett, og å selge/sette vekk de dyrene jeg har idag. Det har vært en tung avgjørelse, men jeg vet jo at det er den rette - i all hovedsak for dyrenes skyld. Det er tungt, fordi jeg endelig er kommet dit jeg har jobbet for - med tanke på kvalitetsdyr i avlsflokken, for ikke å snakke om gode, og vakre avkom - men slemt som det kanskje kan høres ut, så er ikke dyrene endel av reisen min videre. De fortjener å havne hos noen som har gnisten, noen som gir dem det de trenger, og som er glade for å ha dem - og jeg må konsentrere meg om meg selv. Det er ca. tjue dyr jeg bare ikke kan selge, så de blir satt på fôravtale inntil videre, sånn at jeg kan ta dem tilbake dersom jeg skulle måtte ønske det. Hjertet mitt forteller meg jo at jeg ikke kommer til å gå den veien igjen, men det føles iallfall lettere å gjøre det sånn.

Det absolutt tyngste, tror jeg, var å ta den telefonen jeg har utsatt i lengre tid. Ikveld ringte jeg en bekjent som var her og hentet seks kattunger fra kullet til min kjæreste skatt Isis, for å spørre om han kunne, eller visste om noen som kan ta de fire kattepusene mine. Ettersom leiligheten min ligger ca. 5 minutter fra sentrum, vil jeg ikke engang tenke på å ta dem med meg - i tillegg er jeg motstander av å holde innekatter, og det ville være dyreplageri å tvinge dem til en slik tilværelse, når de er vant til å gå overalt. Dermed er det eneste rette å finne nye hjem til dem - hjem hvor de vil leve gode liv, med frihet til å ferdes fritt både ute og inne - selv om det er "heartbreaking", spesielt når det kommer til Isis.

*sukk*