Dysfunctional yet Charming
1Apr/082

Påsketur til Nittedal

PåskekyllingSelv om påska nå forlengst er over, så er det vel ikke for seint å skrive om den? For min del ble den nemlig ganske innholdsrik, og ikke minst morsom! Jeg fikk nemlig være med Øyvind hjem til Nittedal, og hilse på foreldre og venner. Må innrømme at det var litt skummelt til å begynne med, men det tok ikke lang tid før nervene roet seg. Vi tok toget nedover på tirsdag, og hadde bestemt oss for å være til lørdag. Vi hadde fått plass i familievogna, og togturen ble uendelig lang - kan ikke si at tiden gikk spesielt raskt i en vogn full av unger, frustrerte foreldre, og altfor mange barnevogner. Igjen må jeg nesten rise NSB litt for plasseringen deres av rullestol, for jeg syns det er forjævlig at en skal være nødt til å sitte på et klappsete uten rygg i 6,5 time - om man er så uheldig at man skal reise Trondheim-Oslo. Vel, vi overlevde turen med godt humør, og kom frem til Lillestrøm utpå kvelden, hvor faren til Øyvind hentet oss i bil. Nå skal det sies at jeg hadde kommet frem til at med barn som Øyvind og søsteren hans, så måtte jo disse foreldrene være ganske enestående, og jommen fikk jeg ikke rett igjen. Jeg stortrivdes, og følte meg praktisk talt som hjemme - og det var egentlig ganske morsomt at mødrene våre har ganske mange likhetstrekk i væremåte. Koseligere mennesker skal man lete lenge etter, og jeg fikk til og med hilse på Kari og Terje igjen - det blir liksom for lenge mellom hver gang. Smile

Torsdag var vi invitert på fest i Søndre Land, hos et vennepar av Øyvind, og igjen begynte nervene å melde seg. Seriøst, jeg er ikke spesielt sjenert eller opptatt av hva andre mener om meg - men når det kommer til å være ny "i gjengen", og skulle møte barndomsvenner og folk som betyr mye for ens bedre halvdel, så syns jeg igrunn det er litt viktig at man faktisk blir likt. Vi tok toget fra Nittedal, sammen med et annet vennepar av Øyvind, med samme destinasjon som oss - og jeg fant ut at det overhodet ikke var skummelt å treffe disse. Nå hadde jeg riktignok snakket endel med begge to på MSN tidligere, men det er jo aldri det samme som å møte folk IRL! Beklageligvis var ikke formen min helt på topp, med intense nakkesmerter og påfølgende hodepine, og med en paracet innabords kjente jeg magen protestere etter én rusbrus. Jeg bestemte meg derfor for å la være å drikke, til tross for at alle andre drakk og ble fulle etterhvert - men jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den første festen jeg har vært på, hvor jeg virkelig har kost meg og hatt det gøy, selv om jeg var den eneste som ikke drakk! Syns det var utrolig koselig å bli kjent med alle sammen, og jeg håper ikke det blir så altfor lenge til neste gang vi kan ta det hele i reprise. Smile Da vi skulle legge oss, jeg og Øyvind sammen på én campingseng1, så fikk vil selskap av en nydelig kullsvart pusekatt ved navn Panther. Han insisterte på å ligge sammenkrøllet på beina mine og male, og du kan tro jeg var fornøyd! Finnes det noe bedre enn lyden av en malende pusekatt?

Må vel nesten si at siste kvelden i Nittedal ble den desidert beste av dem alle, for som avslutning på påskeferien vår dro Øyvind madrasser ut i gangen - sånn at vi kunne sovne sammen foran den brennende peisen. Romantisk? Mhm! Å ligge under dyna, se flammene leke inne i peisen, høre veden knitre, kjenne den døsende varmen.. og bare være, sammen med Øyvind, dét er en av de beste følelsene i verden.

Hadde iallfall den beste påskeferien jeg har hatt på kjempelenge - kanskje i det hele tatt! Dette var i tillegg den første turen jeg og Øyvind har vært på sammen, og jeg håper ikke det blir lenge til neste gang vi skal på tur. Jeg setter uendelig stor pris på all den tiden vi har alene, bare vi to - det blir en helt egen greie, når man er vant til å ha assistenter tilstede til enhver tid2.

Takk Øyvind, for fem kjempedeilige dager - jeg er glad i deg! Heart


  1. .. neida, vi fikk tilbudet om to soveplasser - men det er jo ikke noe koselig å sove alene!
  2. .. det er ikke slik at jeg ikke liker eller setter pris på de som jobber for meg, men det blir tidvis slitsomt å hele tiden skulle ha et annet menneske der - som i tillegg er betalt for å være der, fordi jeg trenger hjelp til alt, og ikke kan være alene. Å bare være sammen med Øyvind blir som et friskt pust, ny energi til å takle hverdagen uansett hva den måtte bringe - noe jeg ikke ville byttet mot all rikdom i verden.
6Mar/080

Verdens beste kjæreste!

Roser.. Og han er min! Grin

Skulle egentlig skrevet dette innlegget i slutten av forrige måned, men ting tar jo som kjent litt tid med meg. Den 28. februar fikk jeg nemlig roser av kjæresten min - helt uten noen som helst grunn, og det er jo den beste grunnen av dem alle! Har ikke stort mer å konkludere med enn at han er verdens beste kjæreste.

Jeg hadde selvsagt ikke hjerte til å sette dem i vann, for så å se dem visne, så jeg valgte å henge dem til tørk.

Jeg er glad i deg, Øyvind min! Heart

18Feb/085

Dagens ord: SCHÆRSTE!

18Nå spekulerer jeg i om jeg skal forklare denne søte lille liksom-collagen min, fra et tidligere innlegg, men jeg har liksom ikke helt klart å få tankene til å feste seg på papiret denne gangen heller. Enkelte utvalgte av dere vet hva det står i, men jeg er jo akkurat jente nok til at jeg kjemper mot trangen til å rope det fra nærmeste skyskraper - og i og med at Trondheim er byen, så blir vel kanskje Tyholt-tårnet det nærmeste jeg kommer.

Stadig vender jeg tilbake til ham med de grønne øynene, og det slår meg at han har vært et gjennomgående tema i dagboka mi de siste.. 2 årene. Han som bergtok meg så grundig den sommeren i Bodø. Han som har vært opphavet til mange tårer, men vel så mange smil - som har gitt meg sommerfugler i magen all den tid han har okkupert tankene mine. Han som er den besteste gutten i verden. Han som nå er min. ..Ja, for tenk, jeg har gått hen og fått meg kjæreste - og den magiske datoen ble 18. januar 2008! Grin

Jeg er utrolig glad i deg,
Øyvind
Heart

Tagged as: 5 Comments
1Feb/081

Kryptisk much?

18. januar, 2008

Filed under: Heartbeats 1 Comment
31Dec/073

Down Memory Lane..

Det er igrunn merkelig hvordan gamle bilder, eller gamle SMSer kan trigge minner du enten smiler til.. eller som får hjertet ditt til å kjennes ut som om at det holder på å briste. Jeg har sånne liggende. Ikke fordi jeg liker å torturere meg selv, men fordi jeg er en såkalt "kronisk samler" - og det gjelder alt. Et kjent problem med meg er at meldingsboksen min på mobilen er full. Kan sjeldent ta imot en melding uten å måtte slette noen først. Hvorfor? Fordi jeg ikke har hjerte til å slette gamle meldinger som jeg muligens kan få gleden av å lese senere en gang. Ikveld bestemte jeg meg dog for å rydde litt i innboksen, og kom selvsagt over noen SMSer jeg kunne vært foruten. Urk. Får meg til å undres over ting. Ting som har vært, ting som er - hvorvidt ting er som jeg tror, eller håper?

Det er også underlig hvordan jeg kan være utrolig selvsikker, sta og egenrådig på de fleste punkter - men hvordan den samme sikkerheten visner hen, og svikter meg totalt i andre sammenhenger. Hater følelsen av å være usikker, av å lure på hvorvidt jeg kan konkurrere med andre jenter, av å føle at jeg ikke har noe å stille opp med når det kommer til å vinne gunsten - eller bare holde på oppmerksomheten til 'that special someone'. Jeg vet det er tåpelig, og jeg skulle mer enn gjerne slått av tankene, eller iallfall switcha over på andre, mer positive tanker, men det er dessverre ikke så enkelt. Blæh. Det hadde vært litt OK å kunne skru tiden tilbake, og så bare fjerne alle episodene som har ført til at jeg tenker som jeg gjør - ikke bare for meg, men for alle som sliter med lignende følelser. Hvorfor skal det være så himla vanskelig å stole på, bare fordi man har blitt såra en gang før? Hvorfor skal man bli redd for å prøve ut ting som alle forutsetninger for å bli geniale, bare fordi man har brent seg tidligere? Ingen mennesker er like - at man har blitt såret en gang, betyr ikke automatisk at det vil skje igjen - så hva er egentlig problemet? Jeg tror jeg har funnet regnbuen min, og det sies at det venter gull ved regnbuens ende - men har jeg styrken og motet til å finne det?

En ting er dog sikkert. Jeg har det langt bedre nå enn jeg hadde det på denne tiden ifjor. Det finnes ikke tvil om at å flytte til Trondheim var den rette avgjørelsen for meg, for selv om det har vært uvant, slitsomt og dels stressende, så har jeg det kjempebra nå. Mye bedre enn jeg noen gang hadde det hjemme - ja, etter at jeg ble voksen iallfall. Det hender jeg tenker at det hadde vært godt å være ei uredd lita jente igjen, uten bekymringer for morgendagen, men tenk.. så mye jeg ville gått glipp av av det som skjer rundt meg idag. Idag har jeg venner som stiller opp for meg på to minutters varsel, venner som setter sitt eget liv på vent fordi jeg trenger dem, venner som ville gått gjennom ild for meg - og jeg innser at jeg er utrolig heldig. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg noen gang skal kunne gjøre gjengjeld.

Nå er det faktisk nyttårsaften, og om mindre enn et døgn går vi inn i 2008. Personlig tror jeg at 2008 kommer til å bli et flott år, med mange nye muligheter. Jeg tror også at tankene mine gradvis vil endre seg. At jeg sakte, men sikkert vil bli den jenta jeg engang var - bare mange, mange erfaringer rikere. Kan hende jeg lærer å sette meg selv foran andre, dersom det går på bekostning av meg selv, men igjen.. kanskje ikke.