Imagine that, two years have passed already since I first posted my mysterious little collage in my diary. I was dying to let the whole world know that I had managed to land the most gorgeous and loving guy out there, but I couldn’t get myself to do it. Not without his permission, and I didn’t dare to ask. Well, somewhere along the line I worked up the courage, because I did tell the world – or at least all of my readers. That was two years ago already. Two years today. A lot has happened during these two years, we’ve moved in together, met the parents on both sides, bought an apartment where we just dreamed of living, gotten the cutest little doggie.. and lots more.

Today Øyvind brought me a gorgeous bouquet of red long-stemmed roses, along with a very nicely wrapped present. My guy is an observant one, because the gift contained one of the “Charming by Ti Sento” charms that I wrote about here. OK, I’ll admit I cheated a little. I gave him the catalog where I had most cunningly circled all of the charms I’d like for my bracelet. But this is where the observances apply, he had picked out a completely different charm! And not any charm either, a gorgeous silver heart with an arrow through it called “Cross My Heart”. I love it!

Later tonight he’s cooking us a three course dinner from scratch with a little inspiration from the book “Inn med sølvskje” by Anne-Kat Hærland (famous Norwegian comedienne) and Eyvind Hellstrøm (famous Norwegian chef). And I know that I’m lucky. Lucky to have a loving boyfriend, an aspiring master chef, a caring “dad”, handyman and techno-wiz – all in one. Oh, and he’s handsome too! Did I mention he’s mine?

I hope I’ll be writing these posts for years to come, that we’ll grow old together many years from now. No matter what happens we always find our way back to each other, back to the good times. And I love you, Øyvind. Now and forever. I hope you know that!

Photo © Shamini Thevarajah ‘10

Don’t you just hate it when Windows suddenly decides that you’ve done enough, and you get “an unexpected error” in the program you’ve been working with for an hour? The program closes, and of course it’s been a few minutes since your last save. I hate that. Intensely. One can do a lot of things in Photoshop during a few minutes, I tell you, and it’s a royal pain in the butt to have to save every second – just in case. Thank God, I’ll soon be the owner of another preeeecious Mac!

The Specs:
• 2,93 GHz Quad-Core Intel Xeon “Nehalem”
• 8GB (4×2GB) 1066MHz DDR3 ECC SDRAM
• ATI Radeon HD 4870 512MB GDDR5
• 1TB Serial ATA 3Gb/s 7200-rpm 32MB cache
• 18x SuperDrive (DVD±R DL/DVD±RW/CD-RW)
• Apple Keyboard with Numeric Keypad
• Apple Wireless Mighty Mouse
• Apple LED Cinema 24″ Display

More technical information can be found here.

5 days ago, on July 15th, I got an e-mail from Øyvind. He was sitting right across the table so I thought it was a little weird, but on the other hand I’m quite used to getting e-mails from him with jokes, pictures, or some geeky article to read. Then I read the heading, and it said “happy birthday!” – but my birthday is still three weeks away? When I opened the e-mail I discovered that he had ordered the best, and possibly most expensive birthday gift ever, a Mac Pro! No, I’m not talking about makeup for a change, I’m talking about the gorgeous computer from Apple Inc.! I’ve been lemming a “real” Mac ever since I bought my black MacBook, but as already said, they are not cheap. When I got accepted into school this summer I knew that I had to buy me a stationary Mac sooner or later, because it’s impossible to work with graphics on a computer like mine. My screen is kinda funky, displaying the colors differently depending on the angle you look at it from, and the whole computer is getting more and more outdated every day. Since Mac is also known to be the tool of the trade for us graphic designers, and as I’m planning on becoming a mighty good one too, I naturally need to have my tools ready. And now I do!

Thank you so much Øyvind, for what must be the best birthday present ever. I love you very much! It means a lot to me to have your support, and to know that you have faith in me.

Ja, den med stor L. For ikke mange dager siden skrev jeg om hvordan planetene riktig har snurret min vei i det siste, og idag kulminerte det hele da jeg og Øyvind fikk tilslaget på leiligheten vi har siklet på siden vi fant den! Helt siden det ble sikkert at huseier her skulle selge leiligheten vi bor i nå har vi vært på utkikk etter et nytt sted å bo, og vi har vært på visninger. La meg bare si at det er mye.. lite vakkert der ute! Beklageligvis er det nå engang sånn at jeg på grunn av rullestolen har endel krav som ikke ville vært noe problem om jeg hadde vært funksjonsfrisk. Jeg har ikke tall på hvor mange nydelige, og relativt billige leiligheter vi måtte velge vekk enten fordi de enten var over fler etasjer, badet var lite som et bøttekott, eller rett og slett fordi bygget ikke hadde heis. Håpløst!

For omtrent to uker siden kom vi over en kjempefin leilighet som ikke bare hadde perfekt beliggenhet, men som også lå i første etasje. Det var heis i bygget, den lå sentralt, den var like stor som den vi allerede leier, og den så skikkelig fin ut. Store vinduer, stor terrasse, og ikke minst stort bad – men vi var skeptiske til at det var en to-roms. Vi hadde allerede diskutert fler ganger at vi burde hatt noe større, med bedre muligheter og kanskje et ekstra rom. Nå er det ikke å stikke under en stol at det er ganske håpløs planløsning i den vi allerede leier, selv om den så absolutt er flott, så vi bestemte oss likevel for å dra på visning. Som sagt, vi hadde allerede vært på noen andre visninger, og jeg var veldig forberedt på å finne noe helt annet enn jeg hadde sett på bildene i annonsen. Overrasket! Denne leiligheten var jo kjempefin helt på ordentlig, og jeg så umiddelbart muligheter for både det ene og det andre. Og badet, det var så stort at det nesten fortjener et eget innlegg!

Så idag var jeg med på min andre budrunde, og det var minst like spennende som jeg husket det. Ikke bare var det snakk om mye mer penger enn sist gang, men nå var det også snakk om fremtiden vår – og alle som kjenner meg vet at jeg hater å ikke vite. På usle 45 minutter var det hele over, og vi fikk beskjeden om at budet var akseptert og at leiligheten var vår! Så sinnssykt uvirkelig.. men så utrolig deilig! Overtakelsen skjer i begynnelsen av juni, og jeg gleder meg som en unge til å sette igang med flytting, innkjøp og innredning. Omsider kan vi gjøre akkurat som vi vil, henge opp bilder og anskaffe oss en aldri så liten pelsball.. etterhvert.

5. mai, 2009 – Øyvind og jeg har nemlig kjøpt oss leilighet sammen!

Igår var det nøyaktig et år siden forrige gang det var 18. januar – eller et år og én dag for å være helt eksakt, siden det jo var skuddår i 2008. Tenk, det har gått et år allerede! Et helt år siden vi satt på Dublin sammen med Bodil og Ingmar, og ble overfalt av gale islendinger (in a good way) – et helt år siden Øyvind og jeg ble sammen.

Når kvelden kom tok vi turen tilbake til Old Dublin Steakhouse, som jo er blitt stamstedet vårt, for å spise middag og kose oss. Dessverre viste det seg at Old Dublin var stengt, men at vi kunne ta turen innom Café Dublin istedet – den tilhørende puben som ligger vegg-i-vegg med restauranten. Det som var litt morsomt med det hele, var at vi på den måten havnet i samme lokale, ved samme bord, som for akkurat et år siden. Har sagt det mange ganger før, jeg elsker Old Dublin! Atter en gang ble det carpaccio og Farmer’s Potato Skins til forrett, Guinness Black Beef Stew og Blackened Sirloin til hovedrett, og den fantastiske Bailey’s Cheese Cake til dessert. Med en tilhørende Kilkenny, og det beste selskapet en kan tenke seg, ble det hele magisk!

På bildet under ser du den nydelige gaven jeg fikk av Øyvind, et armbånd som virkelig ikke kommer til sin rett på bildet. Selve lenka er mange små hjerter som er smidd i hverandre, og pynten består av “charms” i sølv, perlemor, og det jeg tror og mener er krystall. Det er aldeles nydelig, og jeg skulle gjerne brukt døgnet rundt, året rundt – men jeg vil jo ikke at det skal bli ødelagt av hverdagsbruk.

Jeg elsker deg, Øyvind min.

Foto: © Shamini Thevarajah ‘09

Idag har Øyvind og jeg vært sammen i 6 måneder! Skjønner ikke hvor tiden blir av, jeg. Selv om det kjennes ut som om at vi har kjent hverandre for alltid, så virker 6 måneder som en herlig liten evighet.

Vet ikke om du har lagt merke til det, kjæresten min – men jeg annerledes nå enn jeg var da jeg flyttet hit. Bitene som danner hverdagen faller sakte men sikkert på plass, og du har mye av fortjenesten i akkurat det. Jeg har det bra sammen med deg, kanskje bedre enn jeg noen gang har hatt det, og jeg håper du har det like bra som meg – du er biten som fullfører puslespillet meg, og jeg er uendelig glad i deg, Øyvind.