Champagnedråper
Idag var det endelig min tur til å hilse på vesle Kaisa, også kjent som Drops of Champagne av Machiggian, det nyeste tilskuddet i Bodils familie. Nydeligere nøste skal man pokker meg lete lenge etter! Hun så ut som en bitteliten lekehund, og tillitsfull som bare rakker'n. Dessverre fikk jeg ikke kost allverden med henne, for da jeg var ferdig på badet hadde vesle Kaisa bestemt seg for at hun var altfor sliii-iiten til å utforske verden noe mer, og dermed sovnet hun i veska si. Håper jeg får sjansen til å kose litt med henne imorra, jeg tror det blir bortimot det blir the-second-best-thing til å ha sitt eget lille kosevesen - og kjenner jeg Bodil rett får jeg helt sikkert låne Kaisa litt av og til. Kaisa (og Lillian, oppdretteren hennes) har iallfall sørget for at jeg har bestemt meg for at.. dersom jeg er i Trondheim enda når jeg får sjansen til å skaffe meg mitt eget lille kosevesen, så blir det nok en Pomeranian fra Machiggian - ja, om Lillian lar meg få æren av å eie en ![]()
Foreldre på besøk!
Så var det ikke mer liv og røre i leiligheten lenger, og atter en gang er det bare jeg og Øyvind igjen her hjemme. Savner lyden av hundepoter som tasser over parketten, jeg - og den kalde, våte snuten til Fenris som har angrepet meg i senga hver morgen fra lørdag til mandag. Det var kjempekoselig å se mamma og pappa igjen, det jeg kan ikke sette ord på hvor godt det egentlig er å omsider er å kunne ha et datter/foreldre-forhold til dem. Vi gjorde egentlig ikke så mye denne gangen, for pappa er ikke den helt store turisten - og han "bodde" jo her i et par måneder da jeg flytta hit - og mamma har jo allerede fått "the grand tour". Dermed ble det litt småfarting ned til Solsiden, shopping på Clas Ohlson og Ultra, kaffe på Choco Boco såklart, og frokost på Café Bare Blåbær - og den falt visst veldig i smak! Jeg testet en kopp kakao med softis, og jeg har igrunn bare én ting å si: "Herregud!" - for noe så genialt er det lenge siden jeg har smakt, og selv om den koster hele 49,- kroner kan jeg med hånden på hjertet si at den var verdt hver eneste krone. Ellers snekra vi sammen en helt fantastisk tapas-middag med masse forskjellig fingermat, og jeg syns det var virkelig imponerende at pappa smakte på alt sammen! Håper ikke det blir kjempelenge til neste besøk iallfall, og at mamma og pappa får sjansen til å ta fler sånne turer fremover - selv om det er ustyrtelig langt å kjøre. Hvorfor er Norge så forbannet langt? *sukk*
8 år med chinchilla
Idag var det chinchillautstilling her i Trondheim, men siden jeg ikke er aktiv i miljøet lenger valgte jeg å ikke delta selv. Likevel ble det stilt dyr fra mitt oppdrett, Silver Streak Chinchilla, og to av disse ble stilt i mitt navn; Silver Streak's Guinness og Silver Streak's Pumpkin - og begge tok 1. plass, med 86 og 83,5 poeng, til min store begeistring. Det var en herlig avslutning på min karriere som oppdretter, og jeg er kjempefornøyd. Jeg vet at det ble stilt fler dyr fra mitt oppdrett, men jeg vet ikke hvordan det gikk med dem - poengsummene og plasseringene har mye med pelsstell og stell generelt å gjøre, så her skal Gine ha all ære for at mine vant klassene sine. Tusen takk, Gine! ![]()
Opprinnelig hadde jeg planer om å beholde Guinness for fremtidig avl, for han er uten tvil den flotteste ungen etter det foreldreparet, men siden vi bor som vi gjør bestemte jeg meg for å selge ham til Gine istedet. Han eies derfor av Imagine's Chinchilla nå, og jeg gleder meg til å høre hvordan han gjør det både på utstillinger og i avl fremover. Dersom sjansen til å ha chinchilla byr seg igjen, så har jeg iallfall muligheten til å kjøpe en unge etter ham - og det setter jeg kjempestor pris på. Pumpkin bor hos Gine inntil videre, og det er veldig godt å vite at dyrene bor et sted hvor de har det topp.
For min del var dette en helt super avslutning på mine 8 år som chinchillaoppdretter, selv om man helt sikkert kan følge "mine dyr" på utstillinger fremover. Kanskje jeg får sjansen til å stille noen av de jeg har på utlån? ![]()
Firbeinte “småbrødre”
Da jeg flyttet fra hjemkommunen min, og dermed også foreldrene mine, tenkte jeg vel egentlig at mamma og pappa endelig skulle få sjansen til å være bare dem igjen - nå som alle barna omsider hadde forlatt redet, men jeg tok feil. Mamma benyttet nemlig sjansen til å realisere en drøm hun har hatt lenge, om å ha en liten hund som turkompis og følgesvenn. Det er vel ingen hemmelighet at pappa ikke akkurat er "doktor dyregod", så han fikk ikke vite noe om denne firbeinte skapningen før han var kjøpt og betalt. Brått var det et faktum at foreldrene mine atter en gang hadde fått en baby i huset, og at jeg hadde fått min lenge etterlengtede.. "lillebror".
Misforstå meg rett, mamma er ikke så skrullete at hun anser dyrene som mine småsøsken, men vi fikk fortalt en historie for en stund siden; foreldrene til ei dame jeg kjenner hadde noen hunder som til stadighet ble omtalt som hennes "småsøsken", til hennes store fortvilelse. Etter det har mamma alltid spøkt med at hennes egne firbeinte er mine "småbrødre", for hun vet at jeg rynker på nesa av sånt - dyr er dyr.
Selv er jeg ikke noe hundemenneske, men Fenris er en meget spesiell gutt.. og jeg må innrømme at jeg gleder meg litt til å se ham igjen. Da vi var hjemme en tur i august ble han helt i ekstase, og satt utenfor soveromsdøra hver eneste morgen for å sjekke om vi var der enda. Da mamma hadde sluppet ham inn, og han var overbevist om at vi ikke hadde reist, var han fornøyd helt til neste morgen. Det var trist å reise fra ham, for han gav tydelig uttrykk for at han ikke ville at vi skulle dra. Først hoppet han inn i tilhengeren vi hadde med oss, og la seg i sofaen. Deretter la han seg på grusen, bak bilen - og som et siste forsøk hoppet han inn i bilen, og satte seg på gulvet bak forsetene. Til slutt måtte mamma løfte ham opp, og holde ham til vi hadde kjørt, og han "gråt" lenge etterpå. Det var rett og slett heartbreaking, og da fikk selv jeg vondt av ham. Jeg vet ikke hvorfor han har lagt sin elsk på meg, kanskje fordi han rett og slett skjønner at jeg ikke er helt som alle andre - med tanke på handikappet mitt. Så fort han har sjansen, så dytter han meg i albuene med den fuktige snuten sin, og slikker meg på hånden om jeg rekker ned armen.
Er han ikke flott? Fenris fikk navnet sitt etter Fenrisulven fordi han har et ego som tilsier at han kunne slukt verden i en jafs. Stamtavlenavnet hans er Galaxie Dobe's Easy Winner, og med et navn som det må han nesten gjøre det godt på fremtidige utstillinger. Han er av rasen langhåret Dachs, og selv om han i utgangspunktet ble kjøpt som dverg har han vokst seg både stor og kraftig, og rangerer idag som en standard. En skikkelig praktutgave av en pølsehu.. eh, jeg mener Dachs!
I august fikk Fenris en lillebror som har fått navnet Tico, og stamtavlenavnet hans er Limore's Magic Johnson. Han er også en langhåret Dachs, men i motsetning til Fenris ser Tico ut til å beholde dverg-betegnelsen sin. Han er mye mindre enn Fenris var som valp, men det betyr ikke at han er skjørere og mer forsiktig. Tvert imot, Tico er en skikkelig liten røver som overkjører storebror ved alle anledninger, og tar plassene hans en etter en. Så langt har Fenris respektert Ticos valpestatus, og behandlet ham deretter, men det varer nok ikke lenge før Tico er blitt gammel nok til å måtte stå for det han gjør - og da tenker jeg at det blir månelyst. I skrivende stund er mamma og pappa på vei sørover, med "småbrødrene" mine bak i bilen. Selv om jeg ikke er überfascinert av hunder, så gleder jeg meg litt til å se Fenris igjen - og å se hvordan han reagerer på å se meg igjen, selv om jeg ikke syns det er noe kult at han tar det så tungt å skilles igjen. Og så blir det spennende å se hvordan Tico har blitt på en måned, han var jo bare baby da vi var hjemme sist. Nå som vi har kjøpt oss kamera, så lover jeg å komme tilbake med bilder av dem begge!
Foto: © Inga Thevarajah '08
Med tungt hjerte..
Bodil og jeg var en tur på Værnes idag, for å hente den siste reisekassen med chinchilla. Idag ble nemlig nok et kapittel avsluttet, da de siste dyrene ble sendt fra Bodø til Trondheim - for så å reise videre til Hamar. Det var med tungt hjerte at jeg tok farvel med disse, men det burde jo være en god ting at de fikk et nytt hjem istedet for å måtte bøte med livet? Usj, det føles ikke sånn. Det føles som om at ingen burde ha dem, når jeg ikke kan ha dem selv - men jeg vet jo at det er helt urimelig å tenke sånn. Likevel, det er MINE pelsdotter.. spesielt Twist.
Tusen takk, Bodil - for alt du har gjort for meg og dyrene mine opp gjennom årene, og ikke minst i denne perioden hvor jeg har behøvd kjøring til og fra Værnes. Videre en takk til alle de som har tatt dyr fra meg, og de som "låner" dyr, sånn at jeg likevel har sjansen til å starte opp igjen, om sjansen en gang skulle by seg. Og ikke minst Øyvind, som alltid er der med en god klem og masse trøst, når tårene renner ukontrollerbart nedover kinnene mine av savn og sorg.


Uncurable shopaholic and makeup addict with an unhealthy love for everything colorful. Medium dark brunette with dark brown eyes. Also known as KinoGodt or Psychedelic Wheels.









