Søndag som kommer er lys- og holdepunktet mitt for tiden. Har shoppa endel i det siste, og det kommer kanskje ikke som noe stort sjokk. Det som derimot kanskje er sjokkerende er at det ikke handler om sminke eller andre "leker", men skikkelige leker og utstyr.. til en liten valp. For på søndag kommer han endelig hjem. Idag kom valpegården hans, en sammenleggbar sak fra M&M Pet Products som ser kjempeflott ut. Reisebaggen hans har jeg allerede vist frem, og på skrivebordet ligger det halsbånd med navnetag, kobbel, sele, poser, skåler til mat og vann, og snart dumper det ned noe annet småtteri i postkassen fra Canis.no.

Photo © Canis.no

Snart 11 dager igjen.

I midten av september hadde vi besøk av søsteren min, mannen hennes og deres vesle Chihuahua Dennis - og at Dennis er en storsjarmør uten like trenger jeg vel neppe å fortelle. Personlig har jeg aldri vært noen stor fan av denne rasen, som i disse tider tradisjonelt er en såkalt "veskehund" som gjerne iføres klær av dens eier, men jeg må jo innrømme at jeg egentlig aldri har hatt noe med disse små hundene å gjøre. Derfor har Chihuahua ei heller vært i tankene mine når det har vært snakk om å kjøpe en valp - helt til Dennis sjarmerte meg fullstendig i kne. Han sier ikke et knyst, og er liten nok til at jeg ikke trenger å kjempe for å holde kontroll på ham. Han passer perfekt i fanget mitt, og trenger ikke det enorme pelsstellet som en Pomeranian og Kleinspitz krever. Så etter å ha hatt Dennis i hus i 4 dager begynte tanken på kanskje en Chihuahua var hunden for meg å forme seg i hodet mitt, og det var overhodet ikke nødvendig å overtale Øyvind på noe vis.

Ukene etter besøket har gått med til å gjøre research, og å finne mange potensielle oppdrettere. Selv om jeg ikke har planer om å avsløre så altfor mye akkurat nå, kan jeg jo fortelle at vi igår kjøpte et kjempefint halsbånd i brunt skinn, en tag med navn og telefonnummer for å henge på båndet, et kobbel, samt skåler til mat og vann. Alt er så utrolig lite! Vil du vite mer om hva som skjer? Vel.. heng med, det kommer oppdateringer fortløpende. Idag er det ikke mer enn 16 dager igjen til den magiske datoen, for iår kommer julaften tidlig til Solsiden!

Det er koselig å være hjemme en tur, men jeg angrer ikke på at jeg flyttet herfra. Selvsagt er det kjempekos å se mamma og pappa igjen (og ymse naboer som har ramlet innom for å hilse på), men det er merkelig å ikke kunne tusle ut og ned på butikken når man trenger noe, eller å måtte kjøre i 20km/t fordi det er så sinnssykt med telehiv at man risikerer whiplash av mindre. Man er liksom så ..begrenset! Fenris var kjempelykkelig for å se oss igjen, og han vil så gjerne slikke meg i ansiktet hele tiden. Første natta ville Tico aller helst sove sammen med oss, men han ble pent nødt til å finne plassen sin hos mamma. Morgenen etter ble vi vekket av to spinnville pølsehunder som på død og liv skulle opp i ansiktet mitt med de kalde, våte snutene sine. Det er tydelig at Tico ikke kjenner meg like godt som Fenris gjør, for om han blir løftet opp til meg, så oppfører han seg som en sjenert unge og vil helst ikke se på meg. Fenris derimot hopper stadig opp mot hjulet mitt, støtter labbene mot skjermen, og slikker meg på armen eller hånda. Det er herlig å være omringet av dyr igjen!

Togturen oppover gikk overraskende greit, selv om vi pga. en drosje som aldri kom nesten mistet båten til Steigen. Selv om Nordlandsbanen er bortimot verneverdig når det kommer til standard og utseende, fikk vi sitte i en kupé hvor to seter ble fjernet for å lage plass til rullestolen min. De to resterende setene fungerte perfekt som "seng", og selv om det ikke ble veldig mye sammenhengende søvn, så ble det iallfall nok til at jeg overlevde uten å rave rundt som en zombie når vi endelig ankom Bodø. Før vi bestemte oss for å gi Jon Blund en sjanse, koste vi oss med filmen "Burn After Reading", en morsom film av Coen-brødrene jeg anbefaler på det varmeste.

På onsdag setter vi kursen hjemover igjen, og jeg gleder meg enormt til å sjekke postkassen. Jeg blir mildt sagt skuffet om det ikke ligger minimum fire pakkelapper og venter på meg! Torsdag og fredag har jeg et par avtaler som skal unnagjøres, deriblant linsesjekk og ombygging av Permobil, og så skal jeg i møte med saksbehandleren min hos NAV. Når det er ferdig er det omsider påskeferie for min del, og jeg ser frem til en hel uke uten noen som helst form for stress - fullspekket av kos med verdens beste kjæreste!

Foto: Limore's Magic Johnson © Øyvind H. '09

Jeg har bestemt meg for å få tatovert på meg en chinchillafot etterhvert. Avtrykket skal være fra et av mine egne dyr, og det skal Gine forsøke å ordne for meg. Det er trist at jeg ikke tenkte tanken den gangen Olvon levde, for det er helt klart hans avtrykk jeg skulle hatt med meg resten av livet - men sånn ble det dessverre ikke. Dyrene kommer alltid til å bety veldig mye for meg, og derfor vil jeg bære med meg et fotavtrykk til ære for dyrene mine - som alle har bidratt på hver sine måter til å gjøre livet mitt så uendelig mye rikere.

Foto: Tellus Olvon © Shamini Thevarajah '03

Jeg ble først introdusert for dette merkelige dyret chinchilla i 2000, da Cecilie lurte på om jeg ville overta The Incredible Pjusk. Jeg hadde aldri hørt om chinchilla før, og om sant skal sies tror jeg ikke jeg hadde sett en heller. Internett ble flittig brukt til å søke opp bilder og informasjon av alskens slag for å lære mest mulig om dette dyret på kortest mulig tid. Det ble raskt bestemt at jeg skulle overta Pjusket, en liten Black Velvet frøken med fyrrig temperament, og Cecilie kom med tog fra Trondheim til Bodø med dette underlige vesenet i et reisebur. Henført er vel bare forbokstaven, og en ble kjapt til fler da jeg dro ned til Akershus for å se på dyrene til daværende største oppdretter i landet. Derfra var veien kort til å ha huset fullt av pelsballer, og lidenskapen var et faktum.

Gjennom 8 lange år fikk jeg mange nye venner, jeg lærte uendelig mye spennende om chinchilla og dyrehold generelt, jeg deltok på utstillinger, og jeg fikk se mange nye chinchillaunger komme til verden. Alle medaljer har dog en bakside, og jeg fikk også se miljøet fra innsiden. Jeg opplevde baksnakking, drittslenging, fusking og andre ting jeg overhodet ikke hadde sansen for - men som likevel ble endel av dette med chinchilla som lidenskap. Jeg opplevde skader og dødsfall, komplikasjoner ved drektigheter, unger som ikke klarte seg, og andre ting som mange ganger truet med å ta motet fullstendig fra meg - men gledene var langt fler enn nedturene, og skal man ha dyr i livet sitt, må man regne med sorg og fortvilelse også. Jeg bestemte meg etterhvert for å starte et diskusjonsforum, fordi jeg savnet et sted hvor norske chinchillaeiere og entusiaster kunne samles og snakke om løst og fast. Forumet eksisterer den dag idag, men siden jeg ikke orket mer av driften og kostnadene bak når jeg likevel ikke hadde chinchillaer lenger, bestemte jeg meg for å gi det fra meg istedet for å legge det dødt - i håp om at det kunne forbli en kilde til kunnskap om dette fantastiske dyret.

Det norske chinchillamiljøet vokser og vokser, og jeg syns utviklingen er skremmende. Da jeg var nybegynner og ikke kjente til dette dyret, var målet mitt å finne ut mest mulig før jeg anskaffet min første. Jeg ville vite hva jeg drev med, og hvordan jeg kunne sørge for at dette vesle vesenet ville ha det best mulig hos meg. Det var mye å sette seg inn i. Håndtering var viktig og annerledes - en chinchilla skal tas ved haleroten, da dette er det sterkeste punktet på kroppen. Griper man rundt den kan man knekke ribbein og forvolde store skader, så istedet har man et fast grep om haleroten og støtter dyret under beina. På den måten har man et sikkert tak, man kan styre eventuelle krumspring, og man unngår at chinchillaen skader seg på noe vis. Selvsagt finnes det mennesker som syns dette er helt grusomt - på grensen til dyreplageri, og jeg har mang en gang har gjort iherdige forsøk på å forklare at det er til chinchillaens beste, for døve ører. Så er det dette med ernæring, som også er et svært viktig punkt når det kommer til chinchilla. Dette er et følsomt lite dyr, som ikke tåler veldig mange tabber fra eierens side. Man kan feks. ikke fôre den med grønnsaker og frukt, som man kan med veldig mange andre smådyr, og må hele tiden tenke på at dette faktisk er et ørkendyr. Chinchillaen skal ha friskt vann hver dag, pellets som ikke inneholder noen slags frø eller annet dilldall, og godt høy - ingenting annet, og en frisk og tilpass chinchilla skal heller ikke ha behov for noe annet. I tillegg til fôret kan den få en rosin eller to om dagen, da dette regulerer magen og fungerer som godbit, og selvsagt ting som en god kalksten i buret for å sikre nok tilgang til kalsium og andre mineraler. Dette er enkelt! Likevel fikk jeg stadig inn dyr til omplassering som måtte rett til dyrlege for avliving, fordi dyret tydelig var feilernært. Feilernæring hos chinchilla fører på sikt til nyre- og leverskader, og jeg ser ingen poeng i å pine et dyr til døde når jeg vet at dette er lidelser som ikke er mulig å bøte på - det standpunktet tok jeg da jeg bestemte meg for å begynne med avl. Nybegynnerne som nå toger inn i chinchillamiljøet har generelt lite eller ingen kunnskap om chinchilla, og synes heller ikke å være spesielt mottakelige for tips, råd eller erfaringer som allerede er gjort - og det syns jeg er uhyre skremmende.

Skal man starte et seriøst oppdrett er det mange ting man er nødt til å sette seg inn i før man går til anskaffelse av en avlsflokk på 30-40 dyr. Man må legge en plan, en strategi for hvilke farger man ønsker å avle frem - og deretter må man begynne letingen etter de perfekte avlsdyrene. Man må vite hva som er ønskelig hos en topp chinchilla, og man må sette sammen avlspar som utfyller hverandre på en god måte. Videre må man være kritisk til hvilke dyr man velger å danne avlsflokk av, og man må vite det grunnleggende om genetikk. Man trenger på ingen måte å være noen ekspert i genetikk, men man bør i aller høyeste grad vite litt om dødelighetsfaktor, dominante og ressesive farger, de ulike egenskapene hos de ulike fargene, og hvilke farger man kan forvente å få på avkom. Man bør også være istand til å kunne fargebestemme ungene som kommer, og ikke være i tvil. Det viktigste av alt er at man ikke bør avle på dyr uten stamtavle. Dette er ikke fordi dyr uten kjent bakgrunn er mindre verdt som dyr, men fordi man ikke vet noe om eventuell sykdom som kan være arvelig - og man bør hele tiden avle mot en sunn og frisk stamme! Det er også viktig å være klar over at markedet idag er relativt lite, og det sier seg selv at det er begrenset hvor mange dyr man kan bli sittende med. Alle krever oppmerksomhet, stell, og burplass ikke minst - og selv om et dyr ikke koster allverden, med tanke på stell og fôr, vil en avlsflokk kreve sitt, også av bankkontoen. De fleste oppdrettere vil heller ha inn nye linjer, og dermed kan man risikere å bli sittende med dyr ganske lenge før man finner en kjøper. Dette må man ta høyde for, så det nytter ikke å klage etterpå på at man ikke har plass - og derfor må selge unna til en billig penge. Alt i alt er avl noe som bør planlegges nøye før man setter i gang, men planlegging synes å være et fremmedord hos dagens nybegynnere. De aller fleste har satt seg som mål å starte direkte med oppdrett, uten å ha spesielt mye kjennskap til chinchilla overhodet, og de fleste skaffer seg ..10, 15, 20 dyr umiddelbart - og uten å tenke seg om. Kvalitet er visst også et fremmedord. Fargene blir satt i fokus, dyr blir kjøpt med uttalelser som: "De har jo så kule farger!", og gode kvaliteter som temperament, størrelse og god pels blir satt i siste rekke.

Nå byr det meg imot å forsøke å hjelpe, gi råd og snakke fornuft med arrogante drittunger som tror de er verdensmestere i alt de forsøker seg på - til de går lei, tre uker senere. Jeg orker ikke sitte og se på at det til syvende og sist er dyrene som blir skadelidende, fordi dets eier ikke har egenskapen å legge vekk stoltheten når det kommer til å lære nye ting. Dyrene har ikke valgt å komme til oss, vi tar dem til oss - og det er vårt ansvar å sørge for at de har det best mulig så lenge de lever hos oss. Idag har jeg ingen dyr hos meg lengre. Jeg eier fortsatt ca. 15 avlsdyr som er plassert rundt hos andre oppdrettere, sånn at jeg har sjansen til å starte opp igjen om savnet skulle bli for stort. Jeg tviler dog på at jeg kommer til å blåse liv i Silver Streak Chinchilla, som mitt oppdrett het, igjen. For meg vil alltid dyrenes beste være det viktigste, og jeg orker ikke omgås med mennesker som setter sitt eget ego foran det.

Just blowing off some steam here.. bare with me.
Dersom du føler deg truffet, tenk over det - det er kanskje en grunn til det?

Pomeranian er perfekt når det kommer til størrelse, for det ligner lagt mer på en opptrekkshund, type leketøy med sånn nøkkel i rompa, enn det ligner på en levende hund - og herlighet.. så ubeskrivelig sjarmerende. Sånn egentlig er der ingen stor forskjell mellom disse to rasene, den viktigste forskjellen her er mankehøyden som etter standard skal være 20 cm +/- 2 cm og 26 cm +/- 4 cm. Så var det dette med smak og behag da, for jeg må ærlig innrømme at jeg er stup forelska i den litt lengre snuten som Kleinspitzen har, og de litt større ørene - og dessuten minner den meg om hunden mammas foreldre hadde når jeg var lita jente. Nå virker det kanskje som om at Kleinspitz ikke er spesielt vanlig her til lands, men det er jo bare en fordel om man må ut av landet for å hente inn nytt blod.

Hva skal jeg så med en hund? Vel, i mitt tilfelle ville det først og fremst være til kos. Jeg kan ikke gjenta meg selv nok mange ganger når jeg sier at noe av det aller beste som fins er å stikke nesen langt ned i en varm dyrepels. Dessuten er det noe eget ved to store, forståelsesfulle øyne som ser på deg når du forteller om dine innerste følelser, og ikke gir annen tilbakemelding enn et stumt blikk fullt av kjærlighet - uansett pokker. Jeg har mange ganger hatt en katt på fanget, som har måttet høre på mang en fortvilet historie om kjærlighetssorg og det som verre er, og som alltid har vært like glad i meg uansett hvor dum og naiv jeg måtte vise meg å være. Å elske betingelsesløst, er det bare kjæledyr som kan.

Det hadde dog vært morsomt å ha dette med utstilling og avl i bakhodet når jeg først skal ha en hund. Jeg har ingen planer om å drive med dette på fulltid, men så er det dette med at en hund gjerne må være utstilt med gode resultater for å kunne brukes i avl, og det er en morsom hobby - og en flott måte å møte andre likesinnede på. Når jeg snakker om avl, så snakker jeg ikke om avl, men om å ha muligheten til å bruke hunden i avl for et kull eller to om sjansen skulle by seg. Ingenting mer alvorlig enn det. Dessuten må man betale like mye for hunden uansett om man planlegger utstilling eller ei, så lenge man vil ha en hund med stamtavle - og det vil man jo selvsagt - så da er det jo bare en bonus å kunne stille ut hunden om man skulle ønske det.

Jaja, det blir uansett ingen firfoting på en stund enda. Først må jeg jo bestemme meg for hvilken rase jeg vil gå for, og deretter må jeg finne ut hvilken farge jeg har mest lyst på. Idag heller jeg kraftig mot Ulvegrå og/eller Ulvesobel (fortsatt litt usikker på om det er samme farge), men det er jo ikke fargen som er det viktigste. Dukker den rette hunden opp, og den er Oransje - vel, så blir det vel en Oransje valp i huset. Deretter må jeg finne ut om jeg finner en god oppdretter i Norge, eller om jeg må utenlands - og mens alt dette pågår må jeg ha noen kronestykker å legge unna, sånn at jeg faktisk har råd til firfotingen min når den tid kommer. Så har iallfall jeg noe å underholde meg selv med i lang tid fremover!