Da har tiden falt på den aller siste luken i adjektivkalenderen, og nok en gang har André valgt å gi meg nøkkelord. Dagens nøkkelord: julenisse, gaver, ribbe, pinnekjøtt, skuffelse – og übernerdinne som jeg er, så sitter jeg her da, klar til å gi meg i kast med oppgaven min.

Det første jeg vil påpeke, med rimelig stor skuffelse, er det faktum at julenissen fortsatt ikke har meldt sin ankomst i følge med Paul Walker. Jeg syns selv jeg har vært såpass snill dette året, at jeg hadde fortjent ham – om så ikke mer enn et par netter, men det virker ikke som om at universet er enig med meg i det. Alternativt er Grinchen kvinnelig iår, og har bestemt seg for å beholde min kjæreste Paul for seg selv. Nå får jeg legge til at julenissen fortsatt har.. *telle på fingrene*.. 2½ time på seg, men jeg tviler sterkt på at han kommer. *sukk* Vel, jeg prøvde iallfall.. Dersom han ikke viser seg, så har jeg uansett tatt livet av den myten.

Så, over til noe helt annet. Vi har nemlig spist pinnekjøtt (og ribbe) et par ganger tidligere iår, men kveldens pinnekjøtt toppet de 10 siste årene – minst! Julegaven fra dadda til mamma og pappa var nemlig pinnekjøtt fra Stranda, og steike!.. det var dritgodt. Det luktet skikkelig godt, og det smakte himmelsk – og da snakker vi ikke om noe som helst i nærheten av Gilde-crap. Det er nesten litt trist, for ikke skjønner jeg hvordan man skal kunne spise vanlig pinnekjøtt igjen etter dette. Vel, vel – imorra blir det ribbe, som vår tradisjon tilsier. Og 2. juledag blir det PARTAY!

Dette med gaver har jeg vel egentlig allerede skrevet en snutt om, men ettersom jeg faktisk fikk hele 3 gaver iår, så må jeg nesten skrive en liten snutt til. Den første gaven kom fra Oda Emilie, en gave hun hadde kjøpt selv. Jeg må si at jeg fant det utrolig søtt at en 6-åring ville kjøpe noe til meg, og da jeg åpnet den fant jeg verdens søteste nøkkelring formet som en “S” med strassteiner på! Tusen, tusen takk Oda – jeg har hengt den på korktavlen min, her ved PCen. Den andre gaven fikk jeg av en kompis, Geir Ove, som pleier å komme på besøk med masse filmer til meg. Han hadde naturlig nok filmer på lur til meg, nærmere bestemt: “Serenity”, “The New World” og “Great Balls of Fire”. De to første har jeg ikke sett, og gleder meg til å sette tenna i dem – mens jeg husker at jeg likte sistnevnte kjempegodt da jeg så den for endel år siden. Jeg elsker jo musikkfilmer! Og den tredje gaven kom fra dadda, Sten og ungene (Christiane, Aleksander og Sindre), og det var faktisk seks middagstallerkener i det serviset fra Kremmerhuset som jeg har begynt å samle på! Midt i blinken, og jeg ble kjempeglad for alle gavene mine, jeg.

Og nå vier jeg sannelig resten av kvelden min til MSN, og de av vennene mine som måtte være online ikveld.

Dagens luke i adjektivkalenderen er noe annerledes enn de har vært hittil. André har nemlig gitt meg fem nøkkelord, som alle skal være med i dagens innlegg, og jeg tror egentlig det burde være rimelig enkelt. Det vil si, det kunne vært enklere dersom jeg faktisk hadde feiret jul, men jeg har da vært lita jente engang, jeg og. Dagens nøkkelord: grøt, mandel, forventning, spenning, julestrømpe.

For jeg feirer nemlig ikke jul lenger. Mange ser skrått på meg, og lurer på om jeg er helt idiot, men som jeg alltid må forklare i det vide og det brede, så anser jeg julen (iallfall den som feires den 24. desember) for en kristen høytid å være. Joda, jeg er klar over at de fleste idag feirer tradisjonen, og ikke budskapet som ligger bak, men for meg blir dette fortsatt feil! Jeg har aldri vært kristen, jeg var fritatt fra kristendom på skolen, og jeg liker meg ikke i kirka. I tillegg er jeg en av dem som anser bibelen for å være en av verdens største eventyrbøker – men nok om det. Jeg har valgt å ikke feire jul, og sånn er det.
Jeg vet ikke helt, jeg – mange bruker argumentene at man får gaver, og at man tilbringer tid sammen med familien osv. – men jeg har ikke fått julegaver på mange år, med unntak av et par sånne som man nesten “må” få, og jeg tilbringer alltid tid med foreldrene mine. Søsknene mine er spredt for alle vinder, og de har selv familier å feire jul sammen med. Dermed blir jula bare helt vanlige dager, som resten av året også er. Og dette med gaver er liksom greit for barna, men jeg får en sånn ekkel følelse av at det jaget omtrent utelukkende handler om å overgå hverandre både i pris, og oppfinnsomhet – bare for at man skal luske tilbake til butikken i all stillhet etter jul, og bytte gaven i noe man mye heller vil ha.

Uansett, når jeg var lita jente, var jula en fin tid. Det hendte søsknene mine kom hjem, enten på planlagt besøk, eller på overraskelsesbesøk, og det hendte at jeg feiret jula mi på Spikkestad hos ene søsteren min og hennes familie. Hjemme hos mamma og pappa har vi aldri hatt tradisjon med grøt og slike ting, men på Spikkestad var dette fast tradisjon – selv om det skjedde at dadda glemte å faktisk putte mandelen i grøten. Premien var alltid en svææær marsipangris. Vel, jeg husker den iallfall som svær! Nå må jeg ærlig innrømme at jeg aldri har vært spesielt fascinert av grøt, mye fordi jeg egentlig ikke tåler melk, men denne julegrøten skulle da likevel inntas. Jula handlet også mye om spill – brettspill, puslespill og sånn moro – kan ikke huske ei eneste jul hvor det ikke lå et sånt 5000-brikkers puslespill utover hele spisebordet. Hver gang noen gikk forbi, så var det å stoppe, og kikke om man kunne finne noen brikker til å putte på plass.
På denne tiden hadde vi også juletre i stua – og jeg husker jeg elsket den mangefargede lyslenka som alltid ble surret rundt treet. Når jeg fikk velge, så skulle alltid treet stå i kroken mot to av ytterveggene, ved siden av de store vinduene i stua, sånn at man kunne se det utenfra. På den måten var juletreet det første jeg så når jeg kom ut av soverommet – og det gav meg alltid en god følelse, som jeg kunne gitt mye for å føle igjen. Og når tiden var inne for å krype under dyna, i en av de store lenestolene foran TVen for å se de koselige seriene NRK alltid sendte før, så kunne jeg sitte inntil treet og snuse inn lukten av levende gran. Under den samme grana lå det gjerne pakke på pakke, og de fleste var merket med “Til Shamini” – og forventningene til hva alle disse gavene inneholdt var enorm. Det var en god forventning, en følelse som eksisterte mens man enda var for ung til å skjønne konsekvensene av gaverref. tiraden min om gaver lenger opp i innlegget. Det var utrolig spennende å rote rundt under treet, lese på lappene, klemme og riste på pakkene – og prøve å gjette hva som var i hver enkelt av dem. Hm, jeg savner den tiden, jeg. Tiden hvor nesten alt var spennende, og bekymringsløst – og verden var enorm for ei lita, mørkøyd jente.
Julestrømpe var noe jeg egentlig aldri hadde, men jeg husker at jeg sydde min egen i formingstimene på barneskolen en gang. Det ble faktisk ganske fin! Den var passe stor, rød og hadde en bred bord øverst med bilde av Julestjerner. Mulig jeg brukte den en gang, men det kan ikke ha vært spesielt minneverdig.

Så får jeg nesten bare benytte anledningen til å ønske alle mine lesere en riktig god jul, sammen med venner og familie. Og som tidligere lovet, så er den nye julebaben på plass til dere. Mer julete enn røde lakkstøvletter får dere ikke av meg, så ikke klag! Har lagt til en link på bildet, sånn at dere kan få henne opp i original størrelse, og lagre henne – om det er noen som føler for det. Kos dere med henne, og ikke søl på tastaturet…

Idag vanket det jammen skryt fra høyeste hold, ja – André, that is! Jeg er litt usikker på om han var mer ironisk enn han var seriøs, ettersom jeg har slitt litt her og der med å henge med, av ymse årsaker – men jeg velger å ta det som skryt, siden det er jul og alt. Vel, selv takk André – jeg syns kalenderen din har vært både koselig, og morsom.. og selv om enkelte sutrer og klager, så håper jeg jo at du gjentar noe lignende til neste år! Ha en kjempeflott jul, vennen!

Selv om jeg kanskje ikke selv er helt enig i at adjektivkalenderen har vært vellykket fra min side, så har jeg egentlig likevel følt meg rimelig.. vellykket gjennom hele desember. Kommentarene raser inn på Renderosity, og selvtilliten øker med hver eneste en av dem. Hadde jeg giddet, så skulle jeg skrevet inn noen av kommentarene her, men ettersom jeg har 236 kommentarer totalt, så tror jeg jeg hopper over det. Uansett er det bare positive ord, som absolutt er med på å.. helle terpentin på 3D-bålet mitt. Det føles iallfall kjempebra å være god i noe, og å få så mye super tilbakemelding, som jeg faktisk får – og det på verdensbasis. Jeg er vellykket! Så da vil jeg benytte anledningen til å sende en enorm takk til Mariny, som tok meg under vingene sine, og lærte meg det jeg har tilegnet meg av lærdom siden 28. november. Og selvsagt alle dere andre som holder ut med at jeg prakker på dere bildene mine, og ber om tilbakemeldinger, i tide og utide – dere vet selv hvem dere er. Takk!

Ellers har jeg fått en idé, som jeg selv syns er ganske spennende – men som jeg er helt sikker på at fler av dere bare vil riste på hodet til. Jeg har nemlig bestemt meg for å lære meg LakotaLakota er, for de av dere som ikke har snøring, en av de tre dialektene som Sioux Indianerne bruker. Jeg, ambisiøs? Hm? Skal holde dere oppdatert på fremgangen, bøker og CD er iallfall bestilt. Til mitt eget forsvar, så har jeg alltid hatt lett for å lære språk, så jeg har egentlig tro på at dette blir meget vellykket, jeg.

En liten curiositet, i anledning 22. desember: http://www.globalorgasm.org/

Gratulerer med 18-års dagen, Licota!
Kjempeglad i deg, vennen min – håper du har en superflott bursdag

.. men, hissig? Livet er fint, flott, fullt av sommerfugler og rosa ..eh, elefanter!

André syns visst at det begynner å bli vanskelig å komme opp med nye “adjektiv” til meg, derav dagens – og selv syns jeg egentlig denne kalenderen har gått over all forventning? Jeg mener, nå har han ikke kommet opp med verdens vanskeligste adjektiv hittil, med unntak av “opphisset” – som egentlig ble mer.. pinlig?.. enn vanskelig. Merkelig hvordan ting blir kinkige med en gang de involverer fler enn bare meg selv! Vel, hang in there André – er bare fem adjektiv igjen før det er juleferie for deg også.

Jeg prøvde henge med på kalenderen til Iversen også, men så begynte han med sånne “sett en passende tekst på dette bildet”, og det ble for vanskelig for meg. Dessuten ruler Tamara gata, så jeg bøyer meg i støvet, og tar pent til takke med en 3. plass så langt. Jeg skal heller bykse ut av skjulet mitt, som et tiger på jakt, om det dukker opp noen vettuge oppgaver nå før jul.

Forresten, så er jeg kjempeheldig! Idag fikk jeg nemlig enda en julegave i posten, og denne gangen var det fra Oda Emilie. Cec fortalte at hun hadde kjøpt den selv, og jeg er kjempespent på hva det er for noe! Tusen takk Oda-vennen! Håper bare at pakken hennes kommer frem før jul, den burde vært der nå. Får ikke sjekka sporingsnummeret før jeg får fatt i kvitteringa heller, og den ligger hos foreldrene mine. Kanskje den kommer fram imorra? Det er iallfall ekstremt vanskelig å skulle spre litt glede her og der, når Posten ikke klarer gjøre jobben sin!

Næh, nå skal jeg publisere dette innlegget, og så skal jeg sette meg godt til rette og se på noen episoder av WWEWorld Wrestling Entertainment. Ha en fortreffelig kveld alle sammen!