Frustrasjoner på høyt nivå!

Den siste tiden har jeg skrevet veldig usammenhengende dagbokinnlegg, og det kommer rett og slett av at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive. Jeg klarer ikke sortere ut tankene, jeg klarer ikke skjønne hva som egentlig skjer, og humøret mitt er som en levende berg-og-dalbane. Igjen føler jeg at jeg ikke kan skrive ut akkurat det jeg tenker på - kanskje fordi det involverer fler enn meg, men er det ikke dette dagboka mi skal fungere til!? Jeg blir så lei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv - alt jeg vet akkurat nå, er at jeg vil ta livet mitt tilbake. Har også lyst å dra til Narvik igjen - jeg har så sinnssykt lyst. Hvorfor gidder jeg egentlig å utsette meg for enda et slag i trynet? Og hvorfor tror jeg i det hele tatt at dette involverer et potensielt slag i trynet? Jeg har lyst å ta meg selv i nakken, og be meg selv skjerpe meg littegrann. Skjønner ikke alltid meg selv, eller hvordan følelseslivet mitt egentlig funker - mest lyst har jeg vel til å drikke meg fra sans og samling, og bare gjøre et eller annet freaky. Samtidig har jeg overhodet ikke lyst til å innta alkohol, er ikke i humør til det - argh, det er så grusomt frustrerende dette!

Han fikk meg til å smile igjen ikveld. Snakket littegranne med ham før han skulle ut på byen med ei venninne. Ja, greit, så 'plager' det meg litt at han hadde besøk av ei venninne i helga. Ikke fordi jeg er sjalu, men fordi jeg godt kunne tenkt meg å være den venninna.. Venninne er jeg jo - men jeg var jo ikke der, med ham, i helga. Bah, hvorfor skal alt alltid være så fuckings komplisert? Kynisk og kald er bra, men det har jeg prøvd før, og det funka veldig, veldig dårlig. Hva som skjedde? Jeg forelska meg i Ivar. So much for that plan, liksom! Jeg tror egentlig jeg er for åpen, og ærlig - at jeg gir for mye av meg selv, men det er liksom sånn jeg er - hvorfor skal jeg forandre på det? Jeg hører venner fortelle at de har "slutta å forelske seg", men hva faen er opp med det? Hvem vil slutte å forelske seg, med vilje?

Ved et veikryss i livet

Jeg forstår ikke helt hva som skjer, men jeg står liksom ved et slags veikryss i livet mitt, og her må jeg ta et valt - et seriøst og tungt valg - som skal og vil påvirke fremtiden min. Jeg har før vært inne på tanken på å flytte herfra, men jeg har aldri følt det som en liv eller død situasjon, som jeg gjør nå. Jeg må vekk herfra, og det må skje snart - ellers kommer jeg ikke til å overleve. En evig kamp om retten til et liv - mitt eget liv - er ikke det livet mitt skal brukes til. 25 år er nok, nå er det på tide å leve det livet som var ment for meg. Aner ikke hvor, eller hva jeg skal, men jeg har noen planer surrende i bakhodet.

Og så er det disse evinnelige følelsene mine. Fatter liksom ikke helt hva som skjer på den fronten heller. Traff en på NaIT i Narvik, som jeg har snakka endel med på nett. Vi kan snakke om alt, og har vel kanskje gjort det også. Han har sagt et par ganger at jeg er ei sånn jente som han godt kan falle for. Ettersom vi ikke fikk snakka så mye sammen på NaIT, så har vi en avtale om å møtes igjen, under andre omstendigheter. Spurte ham inatt om hva han hadde sagt dersom jeg hadde ringt ham og spurt om jeg kunne komme opp neste helg, og fikk til svar at om jeg ikke hadde noe imot at han jobbet hele lørdag formiddag, så var det bare å komme. Han sa også at han kunne hjelpe meg med det jeg måtte trenge hjelp til, så lenge jeg har tålmodighet med ham, siden han er uvant og usikker på meg og situasjonen min. Anser ikke det som et problem egentlig - og har veldig lyst til å dra opp da.

Chinchillautstilling, Høst 2005

Så var årets Høstutstilling over, og jeg var der! Riktignok uten å stille egne dyr, men jeg var iallfall der, og jeg storkoste meg.

Dag 1 - fredag:
Fredag var avreisedag, og jeg hadde en klump i magen, fordi jeg antok at det ville skje et eller annet dritt på veien. Stod opp ca. 06:30, og gjorde meg ferdig på badet som vanlig - røk ihop med pappa, fordi han hadde vekket meg en halvtime senere enn avtalt, og derfor måtte jeg stresse bigtime. Fikk pakka ned et skift med klær, og alt jeg trengte av toalettsaker, mens mamma satte dyra som skulle leveres ned i reisekassene. Deretter var det bare å komme seg i bilen, og kjøre til Bogøy for å rekke båten. Mamma var jo überstressa, men det gikk bra - og ca. 08:00 var vi omsider på tur til Bodø. Da vi hadde reist i omtrent en time, kjente jeg panikken bre seg i kroppen - alle sansene mine sa at et av dyrene som skulle leveres stod igjen hjemme, og ganske riktig - da jeg spurte mamma, kunne hun bekrefte at hun IKKE hadde satt ned Santiago's Leilani, og da var det igrunn lite å gjøre med den saken. Etter en to timer lang båttur i overraskende bra vær, var vi framme i Bodø, og satte kursen direkte mot flyplassen. Drosjeturen kosta meg nesten 300,- kroner - men, til flyplassen måtte vi jo. Flyet til Oslo skulle gå fra Bodø Lufthavn klokken 12:40, og vi regnet med at det ville gå med litt tid til å overbevise diverse personell om at jeg skulle være med flyet, og ikke minst at flysetet måtte bygges opp med puter for at jeg skulle kunne sitte omtrent som jeg gjør i rullestolen min. Vi møtte opp i innsjekkingen, hvor det første "problemet" dukket opp; betalingen var ikke blitt trukket fra kortet mitt, og rullestolen var angivelig ikke booket inn - til tross for at jeg hadde en mail med bekreftelse på reservasjon for oss tre, dyrene og rullestolen. Så var det neste "problem".. vi hadde ikke fått plass på fremste seterad, slik jeg hadde krevd på kundeservice, og fått bekreftelse på. Det endte selvsagt med mye om og men, og løfte om at de skulle prøve å ordne det når vi kom fram til boardingen. Da dyrene skulle sjekkes inn, fikk jeg vite at kassen måtte åpnes og røntgengjennomlyses - og da trodde jeg at jeg skulle få hetta! Jeg mener, man åpner ikke en kasse med 15 chinchillaer på flyplassen - og man stråler dem iallfall ikke! Da securitas-mannen kom sa han at det ikke var nødvendig, og kassene ble sjekket inn likevel (drittkjerring). Etter dette måtte vi stresse ned med litt frokost, og satte oss oppe på Pizzahut. Tiden der ble ikke så veldig lang, og vi måtte bevege oss mot boarding, ettersom vi skulle få lov til å boarde flyet først. Selvsagt var flyet forsinket, og selvsagt hadde en eller annen smarting knust ei flaske cognac ombord - så minuttene tikket avgårde, og tiden vi skulle bruke til å bygge opp setet med ble kortere og kortere. Som om ikke det var nok, så jobbet det en skikkelig femi, og grinete fyr der oppe, som absolutt ikke ville la oss hverken bytte seterad, eller sitte på korrekt side i flyet (assistentene mine er jo høyrehendte, og kan rett og slett ikke løfte fra venstre side). Til slutt fikk vi faktisk kranglet oss til andre seterad, fordi "handikappede ikke kunne sitte ved nødutgangene", og korrekt side - jeg lover at han femi-fyren ikke var spesielt blid. Turen gikk likevel overraskende bra, og vi kom frem til Oslo, uten mer mas om noe - der fant vi oss en drosje, og turen til Hotell Olavsgaard kostet meg den nette sum av 607,- kroner, og allerede da visste jeg at tusenlappene kom til å bli sugd ut av Mastercardet mitt, sakte men sikkert..

Dag 2 - lørdag:
Lørdag var dagen for selve utstillingen - hele grunnen til at jeg hadde reist den lange veien ned til Oslo i utgangspunktet. Jeg stod opp rundt 07:00, kom meg i klærne og fikk gjort meg klar til å møte "gjengen". Det var forøvrig første gangen jeg var fullt sminket før klokka 08:00 om morgenen - kors i taket! Jeg fikk ringt etter drosje, og turen bar mot Frogner i Sørum - denne noe kalde, og regntunge første dagen i oktober. Selve turen kom på ca. 500,- kroner, og da vi kom fram ganske nøyaktig 08:30, var dørene fortsatt låst. Takket være meget snill drosjesjåfør, fikk jeg låne en paraply som jeg kunne sitte under, mens jeg ventet på hun som hadde nøklene. Ikke mange minuttene senere kom hun, låste opp lokalet, og vi kunne starte med forberedelsene før deltakerne kom. Såvidt jeg vet, gikk dette totalt smertefritt, og jeg hadde også denne gangen min faste plass i innsjekkingen (hvor jeg stortrives). Da alle dyrene var sjekket inn - etter noen forsinkelser, trekkinger, drektigheter osv., kunne den første bedømmingen starte, og jeg fikk æren av å gjøre min aller første bedømming som dommeraspirant. Det var utrolig spennende, og ikke minst lærerrikt, en erfaring jeg satte meget stor pris på! Utstillingen varte og rakk, men da vi omsider var ferdig med alle bedømminger, og alle hadde fått byttet til seg dyrene de skulle ha med hjem, så var det på tide å vende snuten mot hotellet. Igjen ringte jeg etter drosje, og etter ca. 20 minutter kom han for å hente oss - også denne turen kom på ca. 500,- kroner, og jeg så med skrekk frem til å sjekke saldoen. Vel fremme på hotellet ble vi møtt av ei brud som stod utenfor sammen med noen av gjestene sine - det var nemlig bryllupsfest, og masse bråk. Vi hadde ikke spist så mye, så vi bestemte oss for å bestille mat, og fikk menyene fra Peppes Pizza og en eller annen lokal kinamatsjappe. Etter å ha snudd menyene opp, og ned, og studert dem nøye, ble vi enige om at vi alle ville ha burgere fra Peppes - og fikk resepsjonen til å bestille for oss. Ikke så lenge etterpå kom maten, vi betalte og tok den med opp på rommet - gjett om det var godt! Deretter var det igrunn bare å kollapse i hver sin seng, for denne dagen hadde vært sinnssykt slitsom - og hodepinen dundret iallfall i mitt hode.

Dag 3 - søndag:
Søndag skulle vi reise hjem, og jeg hadde seriøst store problemer med å komme meg ut av senga - så sinnssykt trøtt! Rundt 11:00 klarte jeg omsider å stå opp - med mye sukking og stønning - og kom meg i klærne. Spiste to hele vaffelhjerter med rømme og jordbærsyltetøy, og drakk et beger med Cola til frokost - og da vi kom ned i lobbyen, ble vi møtt av en gjeng som skulle avholde barnedåp i hotellets restaurant. Været var utrolig pent, og jeg ringte drosjesjåføren som vi hadde brukt hele helga, for å bestille turen til Gardermoen. Han forklarte at han ikke kunne komme, men om vi hadde tid til å vente i en halv time, så skulle broren hans kjøre oss til flyplassen istedet. Det var jo greit, for vi hadde fortsatt endel timer igjen til avgang, så vi satt i lobbyen og snakket mens vi ventet. Da han kom, pakket vi i bilen, og satte kursen mot Gardermoen. Hele veien holdt jeg øye med taksameteret, og du kan tro jeg svettet da jeg så at det rundet 500,-, fortsatt et godt stykke fra flyplassen. Da drosjen stoppet, hadde taksameteret nådd hele 798,- kroner, og jeg var i sjokktilstand - hvordan er det mulig at en tur på 21 kilometer skal koste så pokkers mye? Joda, det var søndagstillegg, gardermoentillegg osv. - og dette var angivelig slett ikke så dyrt. Jeg lover, det har aldri gjort så vondt å dra Mastercardet, som hver gang vi hadde tatt drosje.. Vel fremme på Gardermoen ble vi stående ute en stund. Det var strålende sol, gnistrende blå himmel og en flott temperatur - trodde nesten jeg skulle bli solbrent i ansiktet mens jeg stod der. Så bestemte vi oss for å sjekke inn, og det skulle jo selvsagt vise seg å by på problemer. Først spør damemennesket hva slags dyr jeg hadde med, deretter hvor mange - hvorpå jeg svarer: "åtte, men den ene kassen er tom.", og hun gir videre beskjed om at det sitter åtte i hver kasse. Jeg korrigerte henne, hvorpå hun svarer: "men jeg sa jo det!". Deretter ble vi plassert på rad 15, noe som ikke funker for meg ettersom det ikke er plass til beina mine mellom setene, når setet mitt må bygges opp - og de kunne angivelig ikke flytte oss. Som om ikke dette var nok, så var det angivelig vaktskifte midt i innsjekkingen, dama forsvant og ble erstattet med en ny fyr, som måtte få alt forklart på nytt. Etter mye om og men fikk jeg boardingpassene, og kunne sjekke inn bagasjen, dyrene og ikke minst ta turen gjennom den alltid like underholdende sikkerhetskontrollen. Der peip det som bare pokker, jeg ble dratt unna og grundig kroppsvisitert - utenpå klærne da. Deretter måtte stolen sjekkes, og det kom en ung securitas-fyr med en liten duppeditt som han dro over alle rørene på stolen. Jeg ble dog erklært ufarlig, og sluppet gjennom uten noe mer om og men. Vi fant en café, kjøpte noe mat og kaffe, og satte oss ned for å vente på boarding av vår avgang. Klokken tikket fremover, og endelig kunne vi bevege oss mot gate 21 for boarding, men igjen skulle vi støte på problemer. I innsjekkingen hadde vi nemlig fått beskjed om at det skulle sendes beskjed opp om at vi måtte få sitte på fremste rad - som jeg hadde bestilt via kundeservice på forhånd - men denne beskjeden var angivelig ikke kommet fram, og vi hadde fortsatt rad 15. Etter masse frem og tilbake, hvisking og tisking, kom de med en utskrift av en plassliste som viste at rad 15 hadde en "H" ved seg, som skulle bety at dette var handikapraden. Vi var skjønt enige om at dette måtte være noe tull som var fabrikert for å få oss til å holde kjeft - men vi gav oss ikke, og da vi fikk tillatelse til å gå ombord i flyet, fikk vi faktisk den fremste seteraden, og turen hjem gikk smertefritt - selv om det ble noe forsinkelse pga. ting som hadde skjedd tidligere på dagen. Da vi hadde passert Trondheim i luften, fløy vi rett inn i mørke, tunge skyer - og et heidundrende regnvær. Snakker om nedtur! Vi fikk 30 minutter ventetid i Bodø, drosjen fra flyplassen til Sentrumsterminalen kostet 220,- kroner (endelig normale priser igjen), og båtturen hjem gikk strålende.

En stor takk rettes til Inger-Anne og Aslaug for et deilig avbrekk i hverdagen, med nye erfaringer og mye moro!

Så ordna det seg kanskje?

Så ble det jammen tur til "Oslo" (Frogner, Sørum kommune) likevel, etter mye om og men - for ikke å snakke om frem og tilbake.. men nå ser det iallfall ut som om at det skal ordne seg likevel, bare SAS/Braathens kunne fått ut fingeren slik at jeg fikk bestilt billettene? Jeg mener, det er jo ikke så pokkers lenge til, 1. oktober er like om hjørnet. Har iallfall meldt på dyrene mine, så får vi se etterhvert hvem som egentlig blir med meg - om det blir noen i det hele tatt, utover de som skal leveres. Blir kos å treffe kjente igjen likevel, selv om sure miner fra enkelte kanskje kan ødelgge litt.. Tja, ikke vet jeg, vi får vente og se.

Urk, dagen igår var ikke spesielt god - og det sugde, for på lørdag snakket jeg masse med JP, og han fikk meg til å smile igjen for første gang på en lang stund. Smile sånn skikkelig, mener jeg - han er ekstremt flink til det. Vet ikke hva det var på lørdag, men "min" JP var tilbake, og det var godt å snakke med ham på samme måten som vi pleide. Han var søt som bare han kan, og jeg kunne legge meg med et stort smil om munnen - tror faktisk jeg smilte hele natta.. og han var det første jeg tenkte på da jeg våknet. Men så igår skjedde det jo et par ukule greier, og jeg fikk en logg jeg egentlig ikke hadde hatt behov for å lese (dere medlemmer kan lese den) - men samtidig satte jeg jo enormt stor pris på å få den.. og å vite at folk slenger med leppa bak ryggen min. Har ikke fått snakka med JP om det enda, da han var online bare tidlig idag fra skolen - og da sov jeg.. fikk jo pokker ikke sove inatt, det storma som bare faen, og hver gang jeg lukka øynene så smalt det i husveggen. Da jeg omsider klarte å stå opp oppdaget jeg at det var 'total havoc' ute, trær som hadde velta og greier..

I tillegg så kom jeg på dette LAN'et som JP snakka om for en tid siden, og jeg bestemte meg for at jeg ville dra dit. Så (i farvannet av problemene med å få med meg noen på chillaturen) jeg spurte pappa om han trodde det kunne la seg ordne - og det trodde han ikke skulle bli noe problem. Sååå, da blir det LAN på meg da! Yay! Kan hende jeg ødelegger planene for noen, men det driter jeg i - kjenner ingen der heller, men det driter jeg også i. Trenger litt action før vinteren kommer, og det er jo bokstavelig talt år og dag siden jeg var på TG sist. Snakka litt med Lars også, og det kunne hende at han dro også - og bortsett fra ham, så 'kjenner' jeg Mikael, en kompis av JP, som det absolutt hadde vært koselig å hilse på. Det skjer i Narvik, 13.-16. oktober, og jeg skal være med. JP hadde sagt til Mikael at han hadde lyst til å dra, men at han ikke visste om han kom seg oppover - så jeg har iallfall tenkt å fortelle ham at jeg skal dit, og spørre om han vil sitte på med meg. Hadde jo vært kos, og det hadde vært en til kjent iallfall.

Meneh, nå er det senga hvert øyeblikk.. G'natt!