Så, hva skjer? Nei, absolutt ingenting, såvidt jeg er klar over. Var ute, på Steigarheim, på 3. juledag da - for da spilte Nord-Salten Storband, og ettersom det var dritbra ifjor, bestemte jeg meg for å dra med mamma dit iår. Hadde på meg det nye vinrøde satengsettet mitt, og det satt som bare pokker (dritfornøyd med det ja), og flaks som jeg har, så hadde sminken min nøyaktig samme farge. Syns det ble ganske bra, om jeg kan si det selv - og i tillegg krøllet Aslaug håret mitt, så jeg ble jo seende ut som rene prinsessa. Viste meg for G. på cam før jeg dro, og jeg ble veldig godkjent.. Musikken var bra, og jeg ble akkurat passe full på Guinness og Rom'n Coke - full nok til at jeg fikk siste dansen på dansegulvet, som forøvrig ble "Kiss Kiss".. den er tyrkiske landeplagen. Fatter ikke at jeg skal være så utrolig opptatt av hvorvidt folk ser på meg eller ikke.. Jeg syns jo det er dritkult å danse, men ettersom jeg ikke tør før jeg har fått i meg nok alkohol, så er det sjeldent mange dansene igjen.

Ellers har de siste dagene vært slitsomme for meg. Det startet etter at jeg var i Bodø, med at jeg ble så sinnssykt stiv i nakken - hvilket ikke er uvanlig, da jeg spenner meg pga. brostein osv. Vel, på tirsdag kastet jeg opp.. skikkelig.. og siden jeg var kvalm av nakkesmertene, hadde jeg ikke klart å spise noe særlig dagen før. Så egentlig er jeg usikker på om jeg kastet opp av "spysjuka" (går jo magevirus òg), eller lavt blodsukker. Klarte ikke holde noe nede, og fikk ikke kontroll på blodsukkeren heller. Sykelig redd for å bli syk som jeg er, så fikk jeg mamma til å ringe legevakta for å få satt meg på IV pga. væsketapet. Ikke så lenge etter kom ambulansen og etter seks stikk - ja, SEKS - fire i høyre arm, et i venstre hånd og et i foten.. fant de omsider ei brukbar åre ("Kandidatens Trøst"), og jeg ble satt på.. eh, saltvann? Ikke nok med det, men den éne literen skulle angivelig dryppe inn i løpet av et helt døgn! Mamma tok saken i egne hender, og klådde litt på regulatoren. Vips, så hadde posen dryppet inn på 12 timer, som normalt. Problemet da var jo bare at jeg slett ikke følte meg noe bedre - kvalm, slapp og uggen fortsatt. Utpå kvelden prøvde min kjære, elskede venninne Camilla å ringe meg, men ettersom jeg overhodet ikke var i stand til å hverken skrive meldinger eller snakke i telefon, ba jeg mamma om å ringe henne opp. Etter samtalen hadde jo Camilla (snart sykepleier) fått mamma til å tenke klart igjen, og det var jo mer enn åpenlyst at det var glukose jeg skulle hatt i meg. Dermed var det jo bare å ringe ambulansen igjen, og be dem komme med en pose til. Nye 12 timer på drypp. Vel, formen tok seg opp, og omsider kunne de fjerne den ekle venflonen igjen. I løpet av hele hendelsesforløpet klarte vi jo å skremme Camilla såpass med at jeg ikke klarte å svare på meldingene hennes, og at mamma sovna etter våkenatt, og dermed ikke svarte på telefonen - at hun ringte Nordlandssykehuset, for å sjekke om jeg var lagt inn, og nesten satte seg i bilen for å kjøre helt til Steigen for å sjekke selv! ..Trenger vel ikke akkurat å utdype at den jenta er fantastisk?

Så var det den mer hyggelige delen av de siste dagene, nemlig G. - som forøvrig er årsak til at jeg gliser absolutt hele tiden, og er totalt fjern når vettuge mennesker forsøker å snakke til meg! Han skulle jo egentlig komme opp den 15., men vi ble enige om å utsette. Selv om jeg ble skuffa, så er jeg ganske overbevist om at det var en god ting nå. Han virker mer sikker, ikke riktig like forsiktig og redd som tidliere - og det kjennes godt. 12/01 er jo ny dato, og i skrivende stund er det "bare" 18 dager til. Telefonen min er full av meldinger fra ham - alle så søte at jeg ikke har hjerte til å slette dem! Tidligere idag ringte han bare for å snakke litt (han feiret jul med familien sin) - og så bare sjarmerte han med så grenseløst.og totalt i seng.. igjen! Kan ikke få sagt hvor gjerne jeg vil ligge i armene hans, eller hvor glad jeg er blitt i ham. Vi er som én person, med en helt unik forståelse for hverandre, en merkelig "synkronisitet" mellom oss. Vanskelig å feste følelser av dette kaliber til papiret. Som en ekstra "bonus" har vi ærligheten, og åpenheten mellom oss. Og jeg som aldri har kunnet snakke skikkelig om mine egne følelser, kan snakke med ham om alt..

...where do you go when you're lonely?

Merkelig med det, man lærer mye av alt man gjør - og det er ikke alt som er like morsomt å oppdage. En av de tingene jeg har lært meg de siste årene, er å stole på intuisjonen min.. og akkurat nå skulle jeg igrunn ønske at jeg ikke hadde bestemt meg for å gjøre nettopp det. Hvorfor? Vel, den forteller meg ting jeg ikke vile høre, ikke vil vite, ikke vil tenke. Livet mitt er fortsatt på vei i riktig retning, men selvsagt er ikke alt rosenrødt, som i eventyrene - i hvems liv er de vel det? Jeg liker bare ikke følelsen av at jeg er iferd med å miste noe som jeg ikke vil miste, for alt i verden. Hadde en.. samtale med G. isted - og jeg kan ikke sette ord på hvor mye det egentlig betyr for meg at han er ærlig med meg, uansett hva det gjelder, men likevel gjorde den meg usikker. Ikke usikker på meg selv, eller ham - men usikker på hvorvidt han trenger enda en ting i livet sitt som kan han fruste over (kan igrunn ikke si mer om den saken). Dette er vanskelig - jeg føler meg så.. i ett med ham, men jeg har jo alltid vært sånn at jeg lar andre menneskers ve og vel gå foran meg selv, og det er ikke noe annerledes denne gangen. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at han ikke hadde hatt det bra sammen med meg, men at det kanskje ikke er verdt det, fordi et forhold både roter opp i gamle ting, og krever noen omveltninger.

Hm, jeg kan ikke skrive mer om dette nå - jeg trenger tenke litt mer, vet ikke hvordan jeg skal gjøre tankene om til ord.

Det er nesten så jeg tror at han bare er her for å rette på meg.. livet mitt.. for så å forsvinne, liksom gå opp i røyk..

Here goes, alt dette handler om G. (nei, ikke samme G. som tidligere) - en kamerat fra gammelt av, som dukket opp igjen som troll-i-eske. Kamerater har en tendens til å gjøre det med meg, men denne gangen var det annerledes egentlig. Jeg er jo medlem av Blink, og er innom ganske ofte for å se om det skjer noe spennende der - Blink er jo en morsom site, ettersom det er endel folk der som jeg kjenner på ordentlig. Vel, Truls - en kompis fra IRC - hadde vært innom profilen min, og bare for å se om han hadde noen på vennelista si som burde være på min, så måtte jeg nesten sjekke - og der, utav det blå, var G.! Jeg har tenkt endel på ham i disse årene siden vi snakket sammen sist - merkelig egentlig, men han var en av dem som jeg ikke hadde glemt fra mine tidiligste år på IRC. Jeg bestemte meg for å sende ham en "b-post" for å se om han kjente meg igjen, og ikke minst svarte, og det gjorde han! Jeg fikk MSN-adressen hans, og la ham selvsagt til med en gang - og siden det har vi vel snakka endel sammen.. *host*.. OK, mye! Både på MSN, SMS og telefon, og jeg elsker hvert eneste sekund av tiden jeg kan høre på stemmen hans, dialekten hans, og alle de søte tingene han sier - selv når han kaller meg teit.

Var på Innhavet på lørdag som var. Vet ikke helt hva jeg planla å oppnå med det - snakke med Per Magnus? Vel, det funka jo usannsynlig dårlig. Han satt ikke i kassen engang, så jeg bestemte meg for å ha litt guts.. og banket på døra til kontoret hans. Han kom ut, sa hei, vi utveksla et par setninger, og så gikk han for å jobbe mer. Urk, jeg vet ikke jeg - noen ganger jeg er så sikker på signalene fra ham, og andre ganger tror jeg at jeg tuller med meg selv. Må vel sikkert bare trøste meg med at alt har en mening, og at om han skal bli min - så blir han vel det, før eller senere.

Har snakka med mamma om denne Kreta-turen, og jeg har bestemt meg for å bare drite i assistentene mine når det kommer til reisen. Jeg skrev derfor en etterlysning på MSN'en min igår, med følgende tekst: "Etterlysning: sterk gutt som kunne tenkt seg 14 dager på Kreta sammen med meg - gratis tur, men må kunne hjelpe meg med løfting!", og allerede har 13 stykker meldt seg frivillig til å bli med, og hjelpe meg. Han ene er en gutt fra Bodø på 21 år, som jeg faktisk ikke kjenner (han er en kamerat av en kamerat) - og til og med han sa at han trodde det ville vært koselig, og lærerrikt å kunne hjelpe meg på en slik tur. Han la også til at om det bare hadde vært snakk om gratis tur, så hadde han ikke hatt samvittighet til å være med. Det som forundrer meg, er jo at dersom en ukjent gutt på bare 21 år kan ha den innstillingen - hvorfor kan ikke da mine assistenter ha den samme? Marit mente at det var et godt spørsmål. Vel, jeg har iallfall spurt Lars - men ettersom han skal inn til operasjon med kneet sitt nå den 30., så er det jo ikke sikkert at han blir frisk nok til å kunne reise med meg utpå nyåret, men jeg håper. Han ville iallfall gjerne være med meg, om jeg ville ha ham med, og jeg kunne ikke tenke meg en bedre kamerat å reise med! Vi klikker så utrolig bra, og jeg er helt sikker på at det ville blitt en utrolig koselig, og ikke minst morsom tur. Vel, jeg har sett meg ut leilighet her: http://www.annaview.com/, men jeg vet ikke enda om vi blir boende på nordsiden eller sørsiden av øya. Jeg forelska meg iallfall totalt i utseendet på disse leilighetene!

Oh, og broder'n er hjemme! Han var her i helga, så vi har spist både pinnekjøtt og ribbe allerede - årets første runde, gitt.

Anyway, jeg var i dette omstridte møtet med kommunen idag - og forventet at det skulle være det samme helvetet som alltid, MEN det var det ikke! Av en eller annen sjuk grunn, som forøvrig lukter ugler i mosen, har kommunen bestemt seg (det skal lages et vedtak) for å la ULOBA overta arbeidsgiveransvaret for mine assistenter, og la meg få lov til å gå inn som andelseier. Dette er noe jeg har villet lenge, men kommunen har sagt nei frem til idag - og naturlig skeptisk som jeg er, så stiller jeg meg temmelig avventende til å sprette champagnekorken.. enda. Vi får se, jeg kommer garantert tilbake til dette etterhvert som jeg hører noe - har en telefonavtale med kontaktpersonen for Nord-Norge på mandag. Mer info: http://www.uloba.no/ - tror det vil løse en hel haug med problemer å kunne forholde seg til en arbeidsgiver som VET hva de snakker om, og som har mange års erfaringen på dette feltet.

Utover dette, så har jeg fått invitasjon til ei helg i Narvik. G. lurte på om jeg ville komme, sånn at vi kunne bli bedre kjent under bedre omstendigheter enn sist vi møttes, og det har jeg igrunn lyst til. Så, om ingenting uforutsett skjer, så skal jeg oppover første helga i desember. Har fått tilbud om å sove hos ham også, men jeg vet ikke helt hva jeg gjør med den saken..

Det morsomste skjedde jo likevel da vi skulle ned på Sentrumsterminalen for å kjøpe båtbillettene hjem. Stilte meg i køen, og da det ble min tur sa jeg hvor jeg skulle, og at jeg skulle ha en halv, som vanlig. Ettersom man må skrive seg inn før man reiser, så gav jeg ham kortet mitt slik at han kunne skrive av navnet mitt - jeg gadd jo ikke stå der og stave, sant. Så han tok kortet, noterte navnet mitt, gav meg billettene, og sa: "Det var det". Jeg ble litt usikker, så jeg rynket øyenbrynene, kikket på ham, og spurte: "...skal jeg ikke betale for meg?". Stakkars mann, han ble dritrød i kinnene, smilte sånn forlegent, og så: "ehm.. det var det lange navnet ditt som satte meg ut..". Jeg måtte le litt, og fikk betalt billetten min. Da jeg kikket på kvitteringen, oppdaget jeg jo at jeg hadde betalt for en hel billett, så jeg måtte gå tilbake igjen, og 'klage'.. Gjorde jo ikke saken bedre at han faktisk er ganske kjekk!

Vel, nå tror jeg at jeg skal slenge på en film.. og manne meg opp til møtet jeg skal i med kommunen imorra. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg, for den siste mailen var så utrooolig smørblid, og det tyder på ugler i mosen. Får vel se imorgen, tenker jeg.

This post is password protected. To view it please enter your password below:

Password: