Årets siste timer tikker avgårde, og her sitter jeg da.. og kjeder meg! Tror dette kommer til å bli tidenes kjedeligste nyttårsaften.. og det er ikke tull engang. Vel, jeg prøvde febrilsk å finne en fest, et åpent utested, NOE liksom – men neida, ikke her, og ikke på Hamarøy. Seriøst, jeg fatter ikke at det er mulig – på nyttårsaften! Jaja, får vel bare benytte anledningen til å skrive noen ord i dagboken min istedet, for det syns jeg igrunn at jeg må på denne siste dagen i 2005.

Så, hva skjer? Nei, absolutt ingenting, såvidt jeg er klar over. Var ute, på Steigarheim, på 3. juledag da – for da spilte Nord-Salten Storband, og ettersom det var dritbra ifjor, bestemte jeg meg for å dra med mamma dit iår. Hadde på meg det nye vinrøde satengsettet mitt, og det satt som bare pokker (dritfornøyd med det ja), og flaks som jeg har, så hadde sminken min nøyaktig samme farge. Syns det ble ganske bra, om jeg kan si det selv – og i tillegg krøllet Aslaug håret mitt, så jeg ble jo seende ut som rene prinsessa. Viste meg for G. på cam før jeg dro, og jeg ble veldig godkjent.. Musikken var bra, og jeg ble akkurat passe full på Guinness og Rom’n Coke – full nok til at jeg fikk siste dansen på dansegulvet, som forøvrig ble “Kiss Kiss”.. den er tyrkiske landeplagen. Fatter ikke at jeg skal være så utrolig opptatt av hvorvidt folk ser på meg eller ikke.. Jeg syns jo det er dritkult å danse, men ettersom jeg ikke tør før jeg har fått i meg nok alkohol, så er det sjeldent mange dansene igjen.

Da var nok en julaften over, og snart trer vi inn i 2006 – nok et nytt år. Skjønner ikke helt hvor årene blir av, begynner å føle meg gammel – og det hjelper ikke at vennene mine sender julekort med bilder av ungene sine! Misforstå meg rett, det er kjempekoselig, men rart.. Som vanlig var det ikke noen overflod av gaver under mitt ikke-eksisterende juletre, men jeg klager på ingen måte. Av assistentene mine fikk jeg en søt, svart selskapsveske, som passet meg perfekt – og av tanteungene mine, Christiane og Aleksander, fikk jeg et dritlekker designerlys fra Løiten Lys i blått, hvitt og sølv, formet som en isklump, med istapper osv. Utrooolig stilig. Ettersom mamma betalte regninga mi til Canal Digital, sånn at jeg kunne se TV i jula (har ikke hatt TV-kanaler på mer enn seks mnd.), forventet jeg slett ikke noe fra dem – men likevel drev mamma og knotet med å maile meg en julehilsen som jeg “måtte” lese med en gang.. Glemte det jo selvsagt, men da jeg likevel sjekka den fikk jeg sjokk. De hadde nemlig satt inn 10.000 kroner på kontoen min – og mailen var en kopi av bekreftelsen. Snakker om. Er det noe jeg trenger, så er det vel nettopp penger – selv om mesteparten skal i “reisekassa” ja.

Ellers har de siste dagene vært slitsomme for meg. Det startet etter at jeg var i Bodø, med at jeg ble så sinnssykt stiv i nakken – hvilket ikke er uvanlig, da jeg spenner meg pga. brostein osv. Vel, på tirsdag kastet jeg opp.. skikkelig.. og siden jeg var kvalm av nakkesmertene, hadde jeg ikke klart å spise noe særlig dagen før. Så egentlig er jeg usikker på om jeg kastet opp av “spysjuka” (går jo magevirus òg), eller lavt blodsukker. Klarte ikke holde noe nede, og fikk ikke kontroll på blodsukkeren heller. Sykelig redd for å bli syk som jeg er, så fikk jeg mamma til å ringe legevakta for å få satt meg på IV pga. væsketapet. Ikke så lenge etter kom ambulansen og etter seks stikk – ja, SEKS – fire i høyre arm, et i venstre hånd og et i foten.. fant de omsider ei brukbar åre (“Kandidatens Trøst”, og jeg ble satt på.. eh, saltvann? Ikke nok med det, men den éne literen skulle angivelig dryppe inn i løpet av et helt døgn! Mamma tok saken i egne hender, og klådde litt på regulatoren. Vips, så hadde posen dryppet inn på 12 timer, som normalt. Problemet da var jo bare at jeg slett ikke følte meg noe bedre – kvalm, slapp og uggen fortsatt. Utpå kvelden prøvde min kjære, elskede venninne Camilla å ringe meg, men ettersom jeg overhodet ikke var i stand til å hverken skrive meldinger eller snakke i telefon, ba jeg mamma om å ringe henne opp. Etter samtalen hadde jo Camilla (snart sykepleier) fått mamma til å tenke klart igjen, og det var jo mer enn åpenlyst at det var glukose jeg skulle hatt i meg. Dermed var det jo bare å ringe ambulansen igjen, og be dem komme med en pose til. Nye 12 timer på drypp. Vel, formen tok seg opp, og omsider kunne de fjerne den ekle venflonen igjen. I løpet av hele hendelsesforløpet klarte vi jo å skremme Camilla såpass med at jeg ikke klarte å svare på meldingene hennes, og at mamma sovna etter våkenatt, og dermed ikke svarte på telefonen – at hun ringte Nordlandssykehuset, for å sjekke om jeg var lagt inn, og nesten satte seg i bilen for å kjøre helt til Steigen for å sjekke selv! ..Trenger vel ikke akkurat å utdype at den jenta er fantastisk?

Så var det den mer hyggelige delen av de siste dagene, nemlig G. – som forøvrig er årsak til at jeg gliser absolutt hele tiden, og er totalt fjern når vettuge mennesker forsøker å snakke til meg! Han skulle jo egentlig komme opp den 15., men vi ble enige om å utsette. Selv om jeg ble skuffa, så er jeg ganske overbevist om at det var en god ting nå. Han virker mer sikker, ikke riktig like forsiktig og redd som tidliere – og det kjennes godt. 12/01 er jo ny dato, og i skrivende stund er det “bare” 18 dager til. Telefonen min er full av meldinger fra ham – alle så søte at jeg ikke har hjerte til å slette dem! Tidligere idag ringte han bare for å snakke litt (han feiret jul med familien sin) – og så bare sjarmerte han med så grenseløst.og totalt i seng.. igjen! Kan ikke få sagt hvor gjerne jeg vil ligge i armene hans, eller hvor glad jeg er blitt i ham. Vi er som én person, med en helt unik forståelse for hverandre, en merkelig “synkronisitet” mellom oss. Vanskelig å feste følelser av dette kaliber til papiret. Som en ekstra “bonus” har vi ærligheten, og åpenheten mellom oss. Og jeg som aldri har kunnet snakke skikkelig om mine egne følelser, kan snakke med ham om alt..

…where do you go when you’re lonely?

Merkelig med det, man lærer mye av alt man gjør – og det er ikke alt som er like morsomt å oppdage. En av de tingene jeg har lært meg de siste årene, er å stole på intuisjonen min.. og akkurat nå skulle jeg igrunn ønske at jeg ikke hadde bestemt meg for å gjøre nettopp det. Hvorfor? Vel, den forteller meg ting jeg ikke vile høre, ikke vil vite, ikke vil tenke. Livet mitt er fortsatt på vei i riktig retning, men selvsagt er ikke alt rosenrødt, som i eventyrene – i hvems liv er de vel det? Jeg liker bare ikke følelsen av at jeg er iferd med å miste noe som jeg ikke vil miste, for alt i verden. Hadde en.. samtale med G. isted – og jeg kan ikke sette ord på hvor mye det egentlig betyr for meg at han er ærlig med meg, uansett hva det gjelder, men likevel gjorde den meg usikker. Ikke usikker på meg selv, eller ham – men usikker på hvorvidt han trenger enda en ting i livet sitt som kan han fruste over (kan igrunn ikke si mer om den saken). Dette er vanskelig – jeg føler meg så.. i ett med ham, men jeg har jo alltid vært sånn at jeg lar andre menneskers ve og vel gå foran meg selv, og det er ikke noe annerledes denne gangen. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at han ikke hadde hatt det bra sammen med meg, men at det kanskje ikke er verdt det, fordi et forhold både roter opp i gamle ting, og krever noen omveltninger.

Hm, jeg kan ikke skrive mer om dette nå – jeg trenger tenke litt mer, vet ikke hvordan jeg skal gjøre tankene om til ord.

Aner ikke hva som skjer, er vanskeligere å sette ord på tankene og følelsene enn normalt. Jeg lever.. Den ekte meg er på tur tilbake, og denne gangen kjennes det ekte. Syns det er merkelig.. I tre år har jeg slitt med å bygge opp igjen alt det Håkon ødela inni meg – og hver gang jeg har trodd på at ting gikk den rette veien, så har noe skjedd, og motbevist med. Ikke denne gangen. G. har “reparert” mye i meg på disse ukene vi har snakket sammen i telefon, og det er merkelig. Vi har en under connection mellom oss, som egentlig ikke kan beskrives med ord – men jeg kan føle ham.. Her en dag hadde jeg det helt jævlig, ville bare grine, uten å vite hvorfor.. Senere den kvelden kunne G. fortelle at han hadde ligget på senga og tenkt i mange timer, og at han ikke hadde det bra – med kaos i hodet. Når vi hadde snakket sammen om det en stund, så lettet den triste og tunge følelsen hos meg – og jeg spurte om han følte seg bedre, noe han bekreftet.. Egentlig vil jeg ikke dele dette med noen, ikke engang dagboka mi – jeg vil bare holde ham, det han sier til meg, og det som er mellom oss “close to my heart”, men samtidig vil jeg ikke glemme noe! Vil kunne lete dette frem,lese det og la det hente frem alle de deilige følelsene på regntunge, og triste dager. Likevel føler jeg at jeg forråder G., ved å sette ord på disse tankene.. Han er en fantastisk gutt, på alle måter, og jeg håper jeg får beholde ham i livet mitt, uansett hva som måtte skje fremover. Skal jeg være skikkelig egoistisk, så håper jeg at det blir oss to, for han er bare utrolig herlig. Uansett hva vi snakker om, eller diskuterer, så putter han inn komplimenter og søte ord – og det er deilig å ha følelsen av å kunne tro ham – at det er ekte. Men som med alt annet, så er det jo andre faktorer inne i bildet – som kanskje kan ødelegge alt? Nja, på en annen side er det ikke mitt valg å ta, men hans – og jeg vil at han skal gjøre det han selv føler er mest rett, uansett.Det er ikke så mange som ham i denne verden, og han fortjener å ha det bra. Alt er liksom så vanskelig.. Jeg er redd for å bli såret, redd for at det skal smelle igjen – og han er redd for det samme. Han trenger tid, og det må jeg gi ham. For ham kan jeg vente til solen slutter å stå opp – for første gang tror jeg på noe. Dette handler ikke om hastverk, desperasjon og flyktige følelser – dette er noe annet, noe jeg ikke kan forklare med enkle ord, kanskje ikke i det hele tatt. Jeg vet at G. skjønner hva jeg mener, selv uten ord.. Jeg lurer bare på hva som skjer når vi møtes, for kjemien er sterk, underlig – og vi føler det begge to. Han gir meg ro, glede, styrke og selvfølelse, selvinnsikt – og for det beundrer jeg ham. Håper jeg snart får muligheten til å se ham inn i øynene, se ham smile, kjenne armene hans rundt meg i en laaang klem.. Hvordan kan man føle sånn for noen man ikke har møtt enda – uansett hvor lenge man har kjent hverandre? Og hvordan kan han vekke sommerfuglene mine, bare med stemmen, og ordene han velger? Hvordan?

Det er nesten så jeg tror at han bare er her for å rette på meg.. livet mitt.. for så å forsvinne, liksom gå opp i røyk..

Nå har jeg utsatt dagbokskrivingen min en stund, men jeg har tenkt, tenkt og tenkt mer. Det er liksom å sette ord på de samme tankene som ikke helt fungerer, men på en annen side burde jeg vel prøve, for min egen del iallfall. Vet ikke hvor mange ganger jeg har startet på et innlegg, både her og i papirutgaven min – men det har bare endt med at jeg enten har slettet alt, eller bare kastet fra meg pennen og boka, og funnet på noe annet. Lurer på hva jeg er redd for, jeg. Kanskje jeg engster meg for at noen skal dømme meg for at jeg tenker, og føler det jeg gjør? Merkelig egentlig, ettersom jeg virkelig ikke bryr om hva andre tror og mener..

Here goes, alt dette handler om G. (nei, ikke samme G. som tidligere) – en kamerat fra gammelt av, som dukket opp igjen som troll-i-eske. Kamerater har en tendens til å gjøre det med meg, men denne gangen var det annerledes egentlig. Jeg er jo medlem av Blink, og er innom ganske ofte for å se om det skjer noe spennende der – Blink er jo en morsom site, ettersom det er endel folk der som jeg kjenner på ordentlig. Vel, Truls – en kompis fra IRC – hadde vært innom profilen min, og bare for å se om han hadde noen på vennelista si som burde være på min, så måtte jeg nesten sjekke – og der, utav det blå, var G.! Jeg har tenkt endel på ham i disse årene siden vi snakket sammen sist – merkelig egentlig, men han var en av dem som jeg ikke hadde glemt fra mine tidiligste år på IRC. Jeg bestemte meg for å sende ham en “b-post” for å se om han kjente meg igjen, og ikke minst svarte, og det gjorde han! Jeg fikk MSN-adressen hans, og la ham selvsagt til med en gang – og siden det har vi vel snakka endel sammen.. *host*.. OK, mye! Både på MSN, SMS og telefon, og jeg elsker hvert eneste sekund av tiden jeg kan høre på stemmen hans, dialekten hans, og alle de søte tingene han sier – selv når han kaller meg teit.