16 år igjen?

Noen ganger, som ikveld, skulle jeg ønske jeg kunne lukke øynene.. åpne dem igjen, og være 16 år på nytt. Jeg savner tiden hvor alt var bekymringsfritt - vel, ikke skole, og slett ikke gutter - men man hadde iallfall ikke alle disse voksne bekymringene man har idag, 11 år senere. Hver eneste gang jeg ser på en amerikansk, småklissete såpeserie, kommer denne lengtende følelsen over meg. Jeg vil være 16 år igjen! Jeg savner dette med å være forelsket i gutten i klassen over meg. Jeg savner å henge ved klasseromdøra, i håp om at han skal passere meg i gangen, og kanskje se på meg. Jeg savner ungdomsklubben, klinesangene, og de ukentlige oppdateringene på kjærestefronten. Mest av alt savner jeg følelsen jeg hadde da jeg møtte min første, ordentlige kjæreste - det sitter fortsatt i meg, som om det var igår.

Jeg har vært singel i 4 år nå i oktober - med unntak av to-tre måneder med Christian, og de to månedene med Ivar - og savnet etter en "bedre halvdel" har begynt å melde seg igjen. Misforstå meg rett, jeg har da vært forelsket noen ganger i løpet av disse årene, men det har jo aldri skjedd noe banebrytende på den fronten. Jeg har vel lært meg at det å være singel ikke nødvendigvis er en dårlig ting, og at jeg helt fint kan leve alene, men jeg savner nærheten til den andre personen. Jeg savner å la leppene møtes, i et varsomt, første kyss. Jeg savner å være livredd for reaksjonen, idet jeg prøvende stryker ham forsiktig over hånden - bare for å finne ut at han tenkte på det samme. Kan kjenne det der umiskjennelige suget i magen, suget etter å være der igjen, å oppleve det første stadiet av å bli kjent med en potensiell kjæreste.

OK, somebody please slap me?