God jul, alle sammen!

Da var nok en julaften over, og snart trer vi inn i 2006 - nok et nytt år. Skjønner ikke helt hvor årene blir av, begynner å føle meg gammel - og det hjelper ikke at vennene mine sender julekort med bilder av ungene sine! Misforstå meg rett, det er kjempekoselig, men rart.. Som vanlig var det ikke noen overflod av gaver under mitt ikke-eksisterende juletre, men jeg klager på ingen måte. Av assistentene mine fikk jeg en søt, svart selskapsveske, som passet meg perfekt - og av tanteungene mine, Christiane og Aleksander, fikk jeg et dritlekker designerlys fra Løiten Lys i blått, hvitt og sølv, formet som en isklump, med istapper osv. Utrooolig stilig. Ettersom mamma betalte regninga mi til Canal Digital, sånn at jeg kunne se TV i jula (har ikke hatt TV-kanaler på mer enn seks mnd.), forventet jeg slett ikke noe fra dem - men likevel drev mamma og knotet med å maile meg en julehilsen som jeg "måtte" lese med en gang.. Glemte det jo selvsagt, men da jeg likevel sjekka den fikk jeg sjokk. De hadde nemlig satt inn 10.000 kroner på kontoen min - og mailen var en kopi av bekreftelsen. Snakker om. Er det noe jeg trenger, så er det vel nettopp penger - selv om mesteparten skal i "reisekassa" ja.

Ellers har de siste dagene vært slitsomme for meg. Det startet etter at jeg var i Bodø, med at jeg ble så sinnssykt stiv i nakken - hvilket ikke er uvanlig, da jeg spenner meg pga. brostein osv. Vel, på tirsdag kastet jeg opp.. skikkelig.. og siden jeg var kvalm av nakkesmertene, hadde jeg ikke klart å spise noe særlig dagen før. Så egentlig er jeg usikker på om jeg kastet opp av "spysjuka" (går jo magevirus òg), eller lavt blodsukker. Klarte ikke holde noe nede, og fikk ikke kontroll på blodsukkeren heller. Sykelig redd for å bli syk som jeg er, så fikk jeg mamma til å ringe legevakta for å få satt meg på IV pga. væsketapet. Ikke så lenge etter kom ambulansen og etter seks stikk - ja, SEKS - fire i høyre arm, et i venstre hånd og et i foten.. fant de omsider ei brukbar åre ("Kandidatens Trøst"), og jeg ble satt på.. eh, saltvann? Ikke nok med det, men den éne literen skulle angivelig dryppe inn i løpet av et helt døgn! Mamma tok saken i egne hender, og klådde litt på regulatoren. Vips, så hadde posen dryppet inn på 12 timer, som normalt. Problemet da var jo bare at jeg slett ikke følte meg noe bedre - kvalm, slapp og uggen fortsatt. Utpå kvelden prøvde min kjære, elskede venninne Camilla å ringe meg, men ettersom jeg overhodet ikke var i stand til å hverken skrive meldinger eller snakke i telefon, ba jeg mamma om å ringe henne opp. Etter samtalen hadde jo Camilla (snart sykepleier) fått mamma til å tenke klart igjen, og det var jo mer enn åpenlyst at det var glukose jeg skulle hatt i meg. Dermed var det jo bare å ringe ambulansen igjen, og be dem komme med en pose til. Nye 12 timer på drypp. Vel, formen tok seg opp, og omsider kunne de fjerne den ekle venflonen igjen. I løpet av hele hendelsesforløpet klarte vi jo å skremme Camilla såpass med at jeg ikke klarte å svare på meldingene hennes, og at mamma sovna etter våkenatt, og dermed ikke svarte på telefonen - at hun ringte Nordlandssykehuset, for å sjekke om jeg var lagt inn, og nesten satte seg i bilen for å kjøre helt til Steigen for å sjekke selv! ..Trenger vel ikke akkurat å utdype at den jenta er fantastisk?

Så var det den mer hyggelige delen av de siste dagene, nemlig G. - som forøvrig er årsak til at jeg gliser absolutt hele tiden, og er totalt fjern når vettuge mennesker forsøker å snakke til meg! Han skulle jo egentlig komme opp den 15., men vi ble enige om å utsette. Selv om jeg ble skuffa, så er jeg ganske overbevist om at det var en god ting nå. Han virker mer sikker, ikke riktig like forsiktig og redd som tidliere - og det kjennes godt. 12/01 er jo ny dato, og i skrivende stund er det "bare" 18 dager til. Telefonen min er full av meldinger fra ham - alle så søte at jeg ikke har hjerte til å slette dem! Tidligere idag ringte han bare for å snakke litt (han feiret jul med familien sin) - og så bare sjarmerte han med så grenseløst.og totalt i seng.. igjen! Kan ikke få sagt hvor gjerne jeg vil ligge i armene hans, eller hvor glad jeg er blitt i ham. Vi er som én person, med en helt unik forståelse for hverandre, en merkelig "synkronisitet" mellom oss. Vanskelig å feste følelser av dette kaliber til papiret. Som en ekstra "bonus" har vi ærligheten, og åpenheten mellom oss. Og jeg som aldri har kunnet snakke skikkelig om mine egne følelser, kan snakke med ham om alt..