Himmelsendt?

Aner ikke hva som skjer, er vanskeligere å sette ord på tankene og følelsene enn normalt. Jeg lever.. Den ekte meg er på tur tilbake, og denne gangen kjennes det ekte. Syns det er merkelig.. I tre år har jeg slitt med å bygge opp igjen alt det Håkon ødela inni meg - og hver gang jeg har trodd på at ting gikk den rette veien, så har noe skjedd, og motbevist med. Ikke denne gangen. G. har "reparert" mye i meg på disse ukene vi har snakket sammen i telefon, og det er merkelig. Vi har en under connection mellom oss, som egentlig ikke kan beskrives med ord - men jeg kan føle ham.. Her en dag hadde jeg det helt jævlig, ville bare grine, uten å vite hvorfor.. Senere den kvelden kunne G. fortelle at han hadde ligget på senga og tenkt i mange timer, og at han ikke hadde det bra - med kaos i hodet. Når vi hadde snakket sammen om det en stund, så lettet den triste og tunge følelsen hos meg - og jeg spurte om han følte seg bedre, noe han bekreftet.. Egentlig vil jeg ikke dele dette med noen, ikke engang dagboka mi - jeg vil bare holde ham, det han sier til meg, og det som er mellom oss "close to my heart", men samtidig vil jeg ikke glemme noe! Vil kunne lete dette frem,lese det og la det hente frem alle de deilige følelsene på regntunge, og triste dager. Likevel føler jeg at jeg forråder G., ved å sette ord på disse tankene.. Han er en fantastisk gutt, på alle måter, og jeg håper jeg får beholde ham i livet mitt, uansett hva som måtte skje fremover. Skal jeg være skikkelig egoistisk, så håper jeg at det blir oss to, for han er bare utrolig herlig. Uansett hva vi snakker om, eller diskuterer, så putter han inn komplimenter og søte ord - og det er deilig å ha følelsen av å kunne tro ham - at det er ekte. Men som med alt annet, så er det jo andre faktorer inne i bildet - som kanskje kan ødelegge alt? Nja, på en annen side er det ikke mitt valg å ta, men hans - og jeg vil at han skal gjøre det han selv føler er mest rett, uansett.Det er ikke så mange som ham i denne verden, og han fortjener å ha det bra. Alt er liksom så vanskelig.. Jeg er redd for å bli såret, redd for at det skal smelle igjen - og han er redd for det samme. Han trenger tid, og det må jeg gi ham. For ham kan jeg vente til solen slutter å stå opp - for første gang tror jeg på noe. Dette handler ikke om hastverk, desperasjon og flyktige følelser - dette er noe annet, noe jeg ikke kan forklare med enkle ord, kanskje ikke i det hele tatt. Jeg vet at G. skjønner hva jeg mener, selv uten ord.. Jeg lurer bare på hva som skjer når vi møtes, for kjemien er sterk, underlig - og vi føler det begge to. Han gir meg ro, glede, styrke og selvfølelse, selvinnsikt - og for det beundrer jeg ham. Håper jeg snart får muligheten til å se ham inn i øynene, se ham smile, kjenne armene hans rundt meg i en laaang klem.. Hvordan kan man føle sånn for noen man ikke har møtt enda - uansett hvor lenge man har kjent hverandre? Og hvordan kan han vekke sommerfuglene mine, bare med stemmen, og ordene han velger? Hvordan?

Det er nesten så jeg tror at han bare er her for å rette på meg.. livet mitt.. for så å forsvinne, liksom gå opp i røyk..